I skyggen av en krig

Hvor var du 11. september 2001? Da flyene braste inn i tvillingtårnene i New York, starten på dette ikoniske angrepet mot USA, et angrep som forandret alt, forandret tiden og menneskene. Angrepet var spektakulært og utført mot det landet vi kaller frihetens land, et rystende angrep mot det folket vi kaller et frihetselskende folk.

Hvor var du da?

Jeg var på sangøvelse i Kvinesdal. Turid, en herlig operasanger, hadde flyttet til distriktet, hennes mann var organist i Feda menighet, og jeg fikk nyte godt av hennes kunnskap om sang. I noen år gikk jeg ukentlig til henne for å få undervisning i sang og stemmebruk. Først i Farsund, så i Kvinesdal. Det var en fin og krevende tid. Jeg øvde for lite, hun må ha gjennomskuet meg, men var alltid hyggelig, hun lærte meg masse.

Den dagen satt jeg i bilen, det kan ha vært min mor som kjørte, hjem fra Kvinesdal mot Feda. Angrepet nådde oss via radio.

Afghanistan ble landet på alles lepper. Al Qaida var terrororganisasjonen over alle terrororganisasjoner, og Al Qaida måtte bekjempes med alle mulige midler.

Det ble krig. Bombene, USA og dets allierte skyllet over landet, det landet som skulle befris. Taliban var grusomme mot kvinner og holdt befolkningen i et jerngrep ble vi fortalt. Taliban måtte fjernes, med alle midler. Jeg husker ingen protester i de kretsene jeg befant meg i, slik var det, det måtte gjøres, og Norge skulle med, det var vår plikt. 7. oktober samme år var krigen i gang. 13. november rullet Nordalliansen og dets allierte, primært Amerikanske styrker, inn i Kabul. Krigen hadde nå gått inn i en ny fase, en krig som aldri skulle bli vunnet, men som skulle fortsette og fortsette gjennom hele min sene ungdomstid og mitt liv som ung- voksen.

Norge har brukt 20 milliarder kroner på sine operasjoner i Afghanistan. 11.5 milliarder på militære formål, og 8.4 milliarder på sivile formål. 10. norske soldater har kommet hjem i kister etter tjeneste i landet.

Godal rapporten konkluderte med at bare ett av målene til Norge ble godt gjennomført, det var å være en god alliert for USA.

Det andre målene var å hindre at Afghanistan skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme, målet er delvis nådd. Det tredje og siste målet var å bygge en fredelig og demokratisk stat, det målet har ikke lykkes.

Det er vanskelig å bygge fred med bombefly, heise frihetens fane med granater.

Lærer det internasjonale samfunnet av sine feil? Tvilsomt. Bare to år senere gikk USA inn i Irak, Norge holdt seg heldigvis utenfor, resultatet ble et land i kaos og en totalt destabilisert region. Før krigen, disse vanvittige dagene da USA truet med krig, dro selv vår relativt sett apolitiske familie til Farsund for å gå i demonstrasjonstog mot krigen, sammen med mange andre over hele landet.

11. september 2001 forandret verden, det satte spor i alle oss som bevitnet hendelsene, det skulle forme det etterfølgende tiåret og bade årene i blod og troen på rettferdig krig.

  

 

 

 

 

Onsdagsfesk!

Dagen er kommet for utdelingen av stjerner i Michelinguiden, snobbenes og smaksnerdenes nasjonaldag. I det senmoderne Norge er mat blitt kulturell kapital. Du er hva du spiser. Hva du velger å fylle magen med signaliserer hvem du vil være. Selv har jeg f.eks vært på mat og vinreise i Nord- Spania og Sør-Vest Frankrike. Jeg har tyllet i meg stedenes lokale råvarer, samt ingrediensene som signaliserer middelklasse: østers, gåselever, lokale viner, hummer, and og mengder av risotto. En rekker nesten ikke å bli sulten mellom måltidene, egentlig en grotesk følelse i en verden hvor millioner går konstant sultne. Men matsnobbene tenker ikke på de hungrige hordene, men kun på hvor neste måltid skal nytes, hvordan best tilberede råvarene som hører med til et liv hvor sulten er byttet ut med stappmett og småkvalm.

Jeg elsker mat. Bortsett fra blodmat, kumage og rogn, spiser jeg det meste. Kokt kumage bestilte jeg på en afrikans restaurant i Cape Town. Jeg hadde vært et halvt år på utveksling og mine foreldre var kommet på besøk. Vi var i den byen som nok kan kalles en av verdens vakreste. Vi gikk på en litt turistifisert restaurant, med afrikanske retter, og jeg, for å være kul og verdensvant, bestilte kokt kumage. Da retten ble brakt til bordet var det med et lokk over gryta hvor magen lå og fløt, jeg løftet på lokket og måtte brekke meg av lukten, min far brakk seg også. Jeg bestilte en ny rett.

Mat er viktig, fordi måltidet til alle tider og i alle kulturer har vært et sted for vennskap og tilhørighet. Hvem du spiser med har alltid fortalt hvem du er, hvem du ønsker å være. Derfor vil jeg i dag slå et slag for onsdagsfesken på Querini pub og restaurant på Røst. Hver onsdag lager øyas mesterkokk, Anne Cecilie, fiskeretter av blodferske råvarer fra havet som befinner seg 100 meter utenfor døra til restauranten. Ekte, god og rimelig mat. 170 kroner koster det for dagens fiskerett inkludert dessert. Anne Cecilie har klart å gjøre onsdagsfesken til en institusjon på øya, og mang en Røstværing, og ofte tilreisende, legger middagen til Querini. For å spise ekte mat, for å være del av et fellesskap. Takk for maten, og jeg gleder meg til nye måltider.

Den som elsker mye

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han.
Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter.Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

Slik skriver Lukas.

Det er en grå dag i slutten av februar. Utenfor kontorvinduet mitt mellom menighetshuset og sykehjemmet kan jeg så vidt skimte bølger med hvite skumtopper på. Bakken er bar. Gresset er brun-grønt. Vinden lager en rumlende lyd og det knirker litt i Rådhuset i møte med enkelte vindkast.

For to dager siden våknet øya til en vårlig vakker stemning. Ikke et vindpust. Sol som steg over Stavøya og beveget seg vestover over den himmelen ingen skyer orket å erobre. For første gang gikk jeg til Åndhammaren, ute i marka, 11 meter over havet, en klump i terrenget med utsikt i alle retninger. Der sto mamma og meg å så på havet, horisonten og disse landemerkene som forteller om Røst. Et kirketårn på en hvitmalt kirke. Utenfor står en stein til minne om dem som forsvant på havet. Havet gir og havet tar. I disse dager gir havet fisk, sprellende dras den over rekka, fortumlet og forundret over disse folka i oljehyr. Så kjenner den at gjellene svikter, den får ikke puste og panikken river og sliter i fisken. Sammen med sine artsvenner ligger den på et dekk og kjenner at vestfjorden duver opp og ned. Himmel møter horisont og snart er tiden i havet et blekt minne. For hva husker egentlig en torsk? Kan en torsk erindre tiden hvor den lykkelig elsket i dypet av en fjord. Kan torsken redegjøre for veien fra Barentshavet til vestfjorden? Savner torsken havets kjølighet idet den utånder der på dekket?

Vi ser på det røde klokketårnet. Som en gang ble blåst overende i en orkan. Det er lenge siden. Men på små steder er det de små fortellingene som fortelles om og om igjen. Klokketårnet er et landemerke. Og når det ringes fra tårnet beveger vi oss sakte mot en endelig avslutning. Den hvite kista. De svartkledde menneskene. Tårene, sakte skritt gjennom grinda inn på den lille kirkegården som tar i mot. Den kan ikke annet. Dets lodd er å romme det vi mistet.

Det er krevende å være prest. Det bør ikke være noen hemmelighet at tvilen og troen vandrer sammen, også for oss prester. I den saken er jeg neppe unik. Å tro på Gud i en tid hvor alt for mange opplysninger tilsier at tro er sofistikert overtro er krevende. Nyateistenes hamring mot troende og mot Gud selv vekker gjenklang i mitt indre. Jeg blir ikke støtt, ikke såret, ikke lei meg, men jeg undres.

Da holder jeg fast i en fortelling som denne fra Lukas. Fortellingen i seg selv er så vakker. Den rommer stor visdom og erfaring av levd liv, smerte, svik og oppreisning.

Hun som fortelleren nagler til det syndefulle livet bryter seg inn hos dem som tror de vet og gjør alt rett. Der er også Jesus. For han er invitert som en av dem. Tror de.

Hun som bærer sine egne fortellinger som et tykt lag utenpå, etter årevis med foraktfulle blikk fra sine omgivelser, trenger seg inn blant de utvalgte få. Så gråter hun, væter Jesu føtter med sine tårer og tørker dem med sitt hår. En handling som i seg selv er så intim at det i hundrevis av år har anstrengt de mannlige fortolkerne, de har naglet henne til sexarbeidrenes kår. Men nærhet må ikke assosieres med sex. Nærhet er sårbarhet. Sårbarhet er et grunnvilkår som de mannlige fortolkerne har oversett og ignorert.

Hennes synder ble tilgitt. Jeg vet ikke hva slags synder hun hadde med seg. Men jeg kjenner mine egne svik. Mine egne fortellinger jeg helst vil glemme. Den som har fått mye tilgitt elsker mye.

Kjærligheten gjør oss i stand til å våge å gå nye dager i møte tross egne fortellinger om håpløshet, forakt og skam. Ta den, Dawkins! Hvis ikke det er sant så er ingenting sant! Våre grunnvilkår er ganske like, spør du meg. Vi er alle født og vi skal alle dø. Mellom fødsel og død orienterer vi oss i kaos og kosmos. Det er vårt lodd.

Kvinnen uten navn, den navnløse, lærer oss å elske. Som min kollega Carl Petter skriver:

 Den som elsker mye
tåler mye
tør mye

den som elsker mye
har lite å miste
ingenting å gjemme seg bak

den som elsker
lever

 

Derfor tror jeg på Gud. Kanskje er det heftig naivt og irrelevant. Og i møte med Dawkins måtte jeg nok slå blikket ned i skam over min uvitenhet om det meste. Men livet beveger meg, møter meg, endrer meg. La oss streve etter dette. I åpenhet for hverandre.

 

På vei ned fra Åndhammaren, i møte med det sleipe underlaget, mistet jeg fotfestet og falt.

Så reiste jeg meg og gikk videre. 

Husk at du skal dø. Preken holdt i går, askeonsdag.

Askeonsdag er den dagen i kirkeåret som innleder fasten, 40 dager fra askeonsdag til påskeaften, minus søndagene, som alltid er festdager i kirkeåret.

Askeonsdag er den dagen i kirkeåret hvor vi blir tegnet med et askekors i vår panne. Ordene som lyder etter korstegningen er; Husk menneske at du er støv og skal vende tilbake til støv. Eller som de gamle latinske ordene lyder; Memento Mori, husk at du skal dø.

Døden kan vi ikke komme unna. Den kan vi ikke retusjere, pynte på, sminke bort, lyve bort, døden kommer i tide og utide. Vi mister dem vi er glade, dem vi elsker, døden er det ingen av oss som rår over.

Hvorfor askeonsdag. Hvorfor vil noen markere denne dagen. Hvorfor bli tegnet med et kors av aske i pannen? Hvorfor vil vi markere, si høyt, at vi skal dø?

Fordi det er sant.

Og jeg tror askeonsdag er en dag som særlig er viktig for oss, i dagens senmoderne Norge, hvor vi bruker så uendelig mye tid på å se bra ut, gjøre det riktige, være tynne og veltrente, interessante, morsomme.

Vissheten at vi skal dø skaper potensielt et helt nytt blikk på livet. Det er mitt håp at døden ikke skaper frykt, men at dens nærvær hos oss skaper ny forståelse av hva som er det viktige i livet. Vennskap, kjærlighet. håp, latter, glede osv. Å være i stand til å se de menneskene vi har rundt oss, si noe hyggelig til naboen, invitere hun som er så ensom på kaffe, be dem som alltid må snakke stygt om andre om å være stille. Dødens nærvær gjør at vi aldri må glemme å elske nå, fordi vi vet at i neste øyeblikk kan dem vi elsker være borte. Askeonsdag er en dag for å huske det som er viktig, og bare det som er viktig. Et lite askekors kan minne oss på alt det vi holder kjært.

 

 Vi blir tegnet med korsets tegn i vår dåp. Og når kisten er senket ned i jordens dyp, etter at presten har lyst velsignelsen over de sørgende og over graven, da tegnes vi med korsets tegn. I kirkens tro og praksis er korstegnet det som følger oss gjennom livet. Et enkelt tegn, et tegn på Guds nærvær i liv og død. La oss huske på det som virkelig betyr noe. Amen. 

Om mat

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for mat eller drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

- Matteus 6: 25.

Jeg elsker mat. Mat gjør meg genuint glad. Mat fra alle verdenshjørner. Stort sett uten unntak spiser jeg alt jeg får servert. Innvoller er jeg ikke noe glad i, blodmat er heller ikke min favoritt. Men bortsett fra det spiser jeg alt med glede og vellyst.

Da jeg var barn lagde min tvillingbror og jeg pølselapskaus til familien hver onsdag fra vi var 6 år. Etter skoletid trasket vi hjem og startet med middagen. Det var å koke opp vann med buljong, tilsette to poser frossen grønnsaksblanding og deretter røkt kjøttpølse kuttet i terninger. Da vi ble litt større tilsatte vi potetmosblanding, noe jeg synes var veldig godt, men som jeg tror min far var veldig lite glad i. En gang holdt vi på å svi av huset fordi vi forlot plata på høy varme med gryta på ovnen. Vår gode nabo reddet huset da hun fikk dratt gryta av plata. Huset var fullt av røyk og gryta var redusert til en klump, men ellers ingen skade skjedd.

Mine foreldre lagde god og tradisjonell mat da jeg bodde hjemme. Det var pølser i brun saus, fiskepudding stekt i panna, tomatsuppe med egg, fiskeboller i hvit saus, kokt torsk, stekt sei med løk osv. Hverdagene var full av disse rettene norske husholdninger har laget og spist de siste 30-50 årene. I helgene var det preg av mer kos. Alltid grøt på lørdag formiddag. Risgrøt med sukker, kanel og smørøye. Hjemmelaget saft. Lørdagskveldene var det duket for f.eks pizza. Enorme pizzaer med tykk bunn og masse fyll. Jeg har alltid vært kveldstrøtt, så det hendte ofte at jeg sovnet med et pizzastykke i armene. Jeg våknet alltid tidlig, og en stjålen glede var å rappe et par kalde pizzastykker søndag morgen. Søndagsfrokostene var det kokt egg, som oftest bløtkokte egg med salt. Mamma var/er veldig flink med gjærbakst, så brød og rundstykker har alltid vært en høydare. Søndagsmiddagen ble inntatt i finstuen med duk og pent servise, og kanskje høsefrikassee eller en eller annen steik med brun saus, grønnsaker og poteter. Jeg tenker at skille mellom hverdag og fest var viktig i vår familie. Både på det matmessige plan og også det estetiske plan. Kjøkkenet var stedet hvor hverdagsmåltidene ble inntatt, i tv-stuen ble kveldsmåltidet på lørdag inntatt og finstuen var åstedet for søndagsmiddag. Slik var rytmen gjennom uken.

Da jeg flyttet for å studere endret også måltidene seg. Fra å leve på andres matpenger måtte en plutselig forsørge seg selv. Eller bli forsørget av lånekassen. Alle på min alder er eiere av en kokebok som vi fikk på grunnskolen, ?Fra boller til burritos?, men jeg har kun brukt den en håndfull ganger. Jeg har veldig lite minner om matlaging fra min egen studietid. Jeg var nok en av dem som lagde veldig lite mat, valgte enkle løsninger. Jeg spiste en del måltider på universitetet, i de forskjellige kantinene, og så ble det sikkert mye brødmat og grandiosa. Men jeg hadde venner og familie som er glade i å lage mat, så jeg var privilegert å kunne få skikkelig mat hos dem. Dessuten dro jeg jo hjem i høytider og ferier, i hvert fall i starten av studietiden, og da manglet det aldri noe.

I tillegg til å være noe man trenger for å leve er mat blitt en identitetsmarkør. Med vår norske velstand har mat blitt noe som signaliserer hvor man befinner seg i klassesystemet, hvor mye kulturell og økonomisk kapital en har klart å raske til seg. I tillegg så har innvadringen ført til en overflod av etnisk mat over hele Norge. Da jeg var barn gikk vi på kinarestaurant da vi skulle markere f.eks mors eller farsdag, det var en eksotisk opplevelse i Flekkefjord. Are Kalvø har skrevet en vittig og underholdende bok om alle Kinarestaurantene i Norge, en gang fantes de på hvert et nes og i hver gudsforlatte småsted.

Denne utviklingen har også endret min families forhold til mat. Endringen av matvaner følger velstandsutviklingen. Vin har blitt en vanlig ingrediens, til helgen, men også i hverdagen som et lite glass etter en lang dag. I min barndom var mine foreldre nesten avholds, nå nyter de sin vin til hverdag og fest som så mange andre i deres alder og livssituasjon. Selv er jeg veldig glad i vintreets frukt.

Men en ting jeg ikke deler med mine foreldre er min glede over snobberiet. Og nå bruker jeg et veldig negativt ladet ord, det kan også kalles gleden for den utsøkte gastronomien. Siden mat er blitt så viktig er også fin og utsøkt mat blitt veldig viktig. Mine foreldre er ikke så veldig glade i å gå ut for å spise på dyre restauranter. Det er jeg. Jeg synes det er kjekt å bestille flere retter med vinpakke, hvor mat og vin til sammen stiger opp til en høyere enhet. Det har jeg nok arvet av min tante, vi deler denne interessen, og har for andre år på rad gjennomført en mat og vinreise hvor måltidene settes høyt.

Men mine foreldre er veldig flinke til å lage store og gode måltider for slekt og venner. Da jeg besøkte mine foreldre sist gang, det var i mars, fikk jeg servert hane i vin og deilige flasker med tilhørende herligheter. Mine foreldre er slettes ikke sparsommelige, men de liker bare å prioritere hva de bruker penger på. Jeg tenker at for dem føles mat og vinpakke som overdådig og unødvendig luksus, mens store måltider hjemme sammen med familie og venner er en viktig ingrediens i et godt liv.

Mat er rett og slett noe jeg setter høyt. Da jeg flyttet til Røst fikk jeg tilgang på fantastiske fiskeråvarer, og det er noe jeg liker. Ingenting er bedre enn fersk torsk med poteter og gulrøtter, eller nystekte fiskekaker som en av mine venner på Røst har det med å gi til meg. Kveite med en saus av bacon og dijonsennep er nydelig, og stekt sei med løk er magisk. Querini pub og restaurant serverer hver uke en glimrende onsdagsfesk til glede for en sulten og matglad sokneprest.

 

Og for å svare på Matteus sine retoriske spørsmål. Livet er absolutt mer enn maten og klærne er absolutt mer enn kroppen, men jeg ville ikke vært foruten gode matopplevelser og en velkledd kropp. Amen. 

Min reise mot cand.theol

Det var egentlig helt tilfeldig at jeg startet på teologistudiet ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo. Jeg startet å studere nordisk litteratur året før jeg startet på TF, men det fant jeg meg aldri til rette med. Det året med litteratur er nok ikke mitt mest produktive år, men jeg fikk reist litt og omveiene fører ofte fram til ukjente spennende steder.

Jeg husker at jeg hadde på en litt stram t skjorte i kakiaktig farge og jeans den dagen jeg startet mine teologistudier. Det var dessverre før jeg ble en moteløve, så ingen tiger of sweden, bare billigmerker. På det tidspunktet bodde jeg på Sogn Studentby og betalte latterlige lite, 1700 kr pr mnd for en hybel inkludert strøm og nett, jeg delte dusj og kjøkken med seks andre. Fra Sogn kan man lett spasere eller sykle til Universitetet, men jeg tok altså bussen. 25 bussen fra Sogn Studentby til Vestre Aker kirke. Fra busstoppet går man ca 20 meter opp Kirkeveien før man krysser inn i Blindernveien, passerer en barnehage og går ca 100 meter før Domus Theologica åpenbarer seg på høyre hånd. En uskjønn bygning som utgjør hovedbygningen, og et ganske fint bibliotek som ligger rett ved veien. Foran hovedbygningen er det en asfaltert plass med noen sitteplasser hvor studenter og ansatte spiser lunsj da været passer til det. Bak hovedbygget ligger det et anneks hvor de minst populære stipendiatene og forskerne sitter. Bak annekset ligger en av Oslos urskoger, en bitteliten skog som man går gjennom på tre minutter, og vips befinner man seg i Ullevålsalleen hvor trikkelinjene går ned mot sentrum og opp til Rikshospitalet.

Jeg har ingen tro på at jeg var en superkul førsteårsstudent. Jeg hang mest sammen med en fantastisk gammel dame som heter Eline. Vi ble bestevenner og fant hverandre i min daværende fromhet og interesse for pilegrimstradisjoner. Hun var nylig pensjonert sykepleier, med kunnskap og interesse for så mangt, og hennes plan var å studere teologi for interessens skyld. Sammen leste vi masse, jeg førte inn hennes arbeidskrav på PC, siden det ikke var hennes sterkeste kort. Da jeg tok gresk hjalp hun meg gjennom faget, jeg er dårlig i språk, Eline er veldig flink i gresk. Vi hadde gjensidig glede av hverandre, og jeg ringer fortsatt Eline, hun er et flott menneske.

Etter grunnfag begynte jeg mer å sosialisere med mine kullkamerater. Jeg ble trukket inn i studentforeninger og studentmenigheten og ble nok litt mindre from og litt mer studentaktig. Det åpnet seg en verden for meg som jeg har hatt mye glede av. Miljøet på Teologisk fakultet er sammensatt og ganske komprimert. Vi var få, men hadde mange ulike erfaringer. Det dannet grunnlaget for spennende samtaler, rivende utvikling, masse morsomme fester. Kantina var et viktig sted for sosialisering og kantineteologi, og kantina ble drevet med stø hånd av Ron. Ron er et fantastisk menneske, opprinnelig fra England, med en herlig engelsk aksent, alltid opptatt av å se alle, han lærte seg navnene våre og har en stor plass i våre hjerter. Han har sluttet nå, og når jeg en sjelden gang er innom kantina på TF kjenner jeg intenst av noen mangler. Ron mangler.

Etter tre år hvor grunnleggende ferdigheter innenfor teologien var tilbakelagt startet jeg på høyere grad. Etter ett semester på høyere grad var det tid for integrert praktikum, som det het den gangen. Mitt første møte med praktisk teologi. Jeg var i praksis i Torshov menighet og på Aker sykehus. Menighetspraksisen forløp egentlig uten stor dramatikk. Han jeg var sammen med i praksis og meg hadde en avslappet og kul veileder. Vi gikk på pub og snakket om dåpsliturgi, vi feiret fine gudstjenester og hadde de første møtene med sorgarbeid og begravelser.

Aker sykehus var et eksistensielt sjokk. Jeg ble plassert på gastro-kirurgisk avdeling og praksisens kongstanke var at studentene skulle gå rundt på avdelingen og være tilgjengelig for samtaler. Jeg var 23 år og livredd. Men i møte med mennesker skjer det alltid noe. Sårbarheten hos den andre og hos meg selv tredde fram. I det rommet ble det formet erfaringer og lærdom som jeg ikke ville vært foruten. Vi var en stor gruppe på Aker sykehus og jeg tror vi alle var eksistensielt slitne etter 5 uker praksis. Midt i praksisperioden var det påske og jeg har aldri før feiret påskedramaet så inderlig som den påsken. Menneskeligheten, lidelsen, sviktet, håpet, vennskap, drømmen om gjenopprettelse.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er egentlig ganske uredd. Derfor søkte jeg som sommervikar i Trondheim sommeren etter integrert praktikum. Fortsatt 23 år, fortsatt ung og uvitende, men jeg fikk mulighet til å jobbe, vokse som menneske og fikk en gryende tro på at presteyrket var noe for meg. Det var en fin sommer. Jeg bodde i Singsakerbakken 13, Trondheim er min favorittby.

Etter mitt første sommervikariat som prest reiste jeg til Sør Afrika for å være utvekslingsstudent. I byen Pietermaritzburg i regionen KwaZulu- Natal lærte jeg masse om teologiens mange muligheter for å være en progressiv aktør i kampen for fred, rettferdighet og likestilling. Jeg hadde aldri vært i Afrika før og det var et eventyr. Han jeg reiste sammen med og jeg ble dypt sammensveiset, han trente og spiste sunt, jeg spiste enormt masse god mat og la på meg mye. Han lengtet til kjæresten sin, jeg hadde enda ikke våget å åpne døra til mulighetene som ligger i mangfoldet og åpenheten. Vi reiste masse og levde herrens glade dager. Veldig paradoksalt da vi studerte frigjøringsteologi og drømte om rettferdighet, mens lånekassens penger brant i lomma og alt det vakre Sør Afrika kan by på for dem som kan betale åpnet seg for oss. På slutten av oppholdet fikk jeg besøk av mine foreldre og vi hadde tre magiske ukers rundreise i landet.

Tilbake på Teologisk Fakultet var jeg fortsatt en engasjert student. Jeg hadde et lite eventyr i Securitas hvor jeg gjennom ett langt år sto på ulike trikkeholdeplasser i Oslo og beregnet ca hvor full trikkene var. I kulde, regn og hete sto jeg med dette idiotiske skjemaet mitt og så inn i trikkene. Jeg var også ansatt som klokker i slottskapellet og mang en søndagsmorgen har jeg gått med dødsforakt mot gardistene for å bli sluppet inn i slottets indre gemakker. Siden sommervikariatet mitt gikk ganske smertefritt første sommeren vendte jeg tilbake til Trondheim to ganger til og skaffet meg mange viktige erfaringer og gode minner.

Min fagforening hvor jeg var studentmedlem var så sjenerøse å gi meg et reisestipend mot slutten av studiene så jeg tok med meg bøkene mine på nytt til Sør Afrika. Under Afrikas brennende sol satt jeg og skrev min spesialoppgave om hermeneutikk og synet på maskulinitet hos Lukas. For å si det sånn, det er ikke den mest lånte greia på Teologisk bibliotek. En av mine beste venninner fra studiene befant seg også i Sør Afrika i den perioden, så i tillegg til maskulinitet hos Lukas ble det en del reising og øl til lunsj.

Det siste semesteret på teologistudiet heter avsluttende praktikum. På mitt kull var vi fire stykker, en sammensatt gruppe, for å si det sånn. Jeg hadde avsluttende praksis i Sel kommune, i fem uker bodde jeg på et rom på Otta hotell uten tilgang til et skikkelig kjøkken. Det ble mye take away og polarbrød i den perioden. Men Nord- Gudbrandsdalen i høstskrud er noe av det vakreste man kan tenke seg. Flammende farger på trærne. Elvene som glir majestetisk gjennom landskapet. Gnistrende klare høstmorgener med rim på bakken og det draget i luften som fyller meg med glede og vemod på samme tid. Kjøreturene fra Otta til Lom hvor jeg hadde min veileder, kjøreturer i fantastisk landskap. Praksisen ble avsluttet med allehelgenssøndag. Min siste gudstjeneste var i Heidal. Det var en høstkaldt høstkveld. Stjerneklart. Full kirke. Navnene på de døde ble lest sakte. Lysene som brant på kirkegården. Gråten fra dem som hadde mistet.

Rett før det hele var over, mitt teologistudium, dro praktikum på tur til Island. Sagaøya i november. Været var strålende. Kaldt, stille, mystisk. Det ryker og syder og koker på Island. Praktikum har åpenbart en del penger, så vi spiste og drakk og hygget oss. Til tross for min store frykt for nakenhet badet vi sammen i utebad i Reykjavik og i Den blå lagune. Det var egentlig fint. På tampen av et langt studium fikk vi en skikkelig mangfoldig kroppslig erfaring. Lærere og studenter forenet i troen på den korsfestede og oppstandene. I badetøy.

 

Midt i desember 2010 mottok jeg mitt vitnemål, beviset på at jeg kan titulere meg som cand.theol, dekanen trykket meg i hånden på høytidelig vis og da brant mitt indre av stolthet over den lange reisen som var over. Mine var foreldre var kledd i bunad og jeg fikk holde studentenes tale, det skulle pokker meg bare mangle. Jeg hadde ikke et ord nedskrevet, men ånden ledet meg til å holde en flott tale, selvfølgelig. Så gikk jeg langsomt ut av fakultetet som fostret meg gjennom seks lange år, under ordene O skjebne, med et vitnemål i hånden og livet foran meg, og en fantastisk studietid bak meg, som erfaringer og som rikdom.  

Sommeren 2014- som kom og som snart er over

 

Hva er det egentlig vi husker fra en sommer. Minner som sitter lengre enn det lille myggstikket eller brenneslens plutselige flamme over huden. Hva er det jeg husker av somrene da jeg var barn. Det meste har glidd inn i glemselen. Minnet er ferskvare. Men sansene suger minnene til seg og avdekker dem litt etter litt. En lukt blir lagret, og plutselig er man tilbake 10 år. Duft av kloakk, grillkull og eksos. Bangkok! Plutselig husker jeg heten, trafikken, hvor godt den kalde ølen smakte i skyggen, litt unna gatestøyen.

 

Sommeren er snart plutselig over. Det har allerede blitt august, og måneden er ikke fersk. Dagene går mot skolestart. Studentene farer febrilsk over boligannonsene på nettet og i avisene. De fra nord frister med multer og reinkjøtt. De fra sør frister med bilder hvor huden utgjør fokuset. Barna må plutselig vendes bort fra den lange sommernatten og ledes mot morgenen, hvordan skal man greie å stå opp til stadig nye skoledager. Alt for mange kjenner klumpen i magen som den lange sommeren har fortrengt. De andre! Hva skal de si til meg dette skoleåret. Hva slags navn skal de kalle meg denne høsten. Alt for mange lever i frykten og med frykten.

 

Min sommer har brakt med seg gode opplevelser. Både som arbeidstaker og som ferierende. Jeg har hatt muligheten til å reise. Med tog og fly, med bil og båt. Sett vinmarker og smakt dets frukt. Sett ukjente byer og spist deilige retter. Gammel klaret vin og fete retter. Jeg har drasset rundt på min fine skinnveske i norske byer og i to europeiske land. I Bodø har jeg opplevd 13 varme og vakre dager på rad! Jeg har sett brudepar langsomt vandre nedover midtgangen i Domkirka, klar for livet og festen. Jeg har gått foran kista på vei ut gjennom kirka, på vei mot det siste hvilested, ned i jorden, ned til marken og menneskenes sviktende minne. Hvor lenge husker vi de døde? Jeg har løftet brødet og vinen og trodd i det øyeblikket at noe skjedde. Jesus kom og tok bolig i brødet og i vinen, hans kropp og blod og liv, og jeg har delt det ut, kom for alt er ferdig.

 

Men det største skjedde i en idrettshall helt ytterst i havgapet. Der framførte vi en opera. Tonene ble kropp. Ble til beretningen om Pietro Querini. Og menneskene strømte til. Gråt og lo, drømte seg inn i det som skjedde. Musikken forvandlet idrettshallen til et operahus, og et amatørkor til et operakor! Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er noe av det største jeg har vært med på!

 

Sommeren 2014 er snart over. Jeg har ledd, grått og danset. Drukket og spist, reist og kommet tilbake. Jeg er takknemlig! Veldig takknemlig.

 

Om julitanker fra Bodø og om krigens faenskap

Sola skinner over Bodø. Julisol. Bodø er på en måte min steby, ikke en by jeg har valgt selv, men en by som har kommet med på lasset. Skal man til Røst må man forholde seg til byen. Enten som et navn på en flyplass. En liten lufthavn hvor man sitter og venter på at Widerøe flyet skal flakse deg utover til øya der ute i havet. Eller så må man traske seg fra flyplassen mot sentrum, spasere over kaia og så bore seg gjennom sentrum før man når togstasjonen, passere hurtigrutekaia og så er framme der hvor fergene til Lofoten og de fjerne øyene ligger. Bodø er en by en ikke kan forholde seg nøytral til, den er rett og slett for vakker eller for stygg til det. Noen dager ligger fjorden blekkstille inne i havnen. Båtene ligger hvite som svaner og dupper rolig, litt som en plastbåt i et fredelig badekar. Sånn som været har vært de siste ukene har menneskene funnet uteserveringen på bryggerikaia særs kjærkommen. Der kan man sitte og se utover småbåthavna, på menneskene som langsomt promenerer fram og tilbake, feriekledde og slentrende i sitt ganglag. Foran deg står kanskje en iskald halvliter eller en iskaffe. Kanskje bestiller man ferske reker, nettopp fisket opp fra det kalde dypet, med sitron og majones. Å, Bodø, da byr du på det beste du har å gi. I tillegg har varmen vært på visitt. Vinden som pleier å være iskald og piske mennesker innendørs eller hastende gjennom gatene, har vært som et varmt kjærtegn fra en ferielykkelig hånd. Da gjør det ingenting at prestekjolen og den svarte presteskjorta ikke akkurat er avkjølende i sommerheten. For den silende svetten er som et tegn fra Gud om at selv Bodø kan oppleve velsignelse.

 

Mens jeg skriver ferietanker fra Bodø, som har vist seg fra sin vakreste side, regner bombene over Gaza og rakettene styrter mot Israel. Denne forbannende krigen. Denne forbannede uretten som ikke primært rammer de høye herrer, de som sitter inne i sine tanks eller rundt sine forhandlingsbord, men som rammer myke barnekropper. Splintene som spjærer huden, beina som knuses i kroppen, blodet som utøses over det ulykkelige landskapet. Å, krigens faenskap kan en ikke fatte! Hvor er Gud? Hvor er fornuften? Når skal det ende? Jeg føler meg så maktesløs! 

Omsider blir det sommer

Vi lever i et land så langt mot nord. Selv om pressen i vårt lille land som stort sett er forankret i hovedstadens andedam ikke vet det, så lever vi i et langstrakt og mangfoldig land. Her om dagen satt jeg å så på dagsrevyen. Det er intet spektakulært over det, dagsrevyen ser jeg stort sett hver dag hvis jeg har mulighet. Meteorologen meldte 2 grader og sludd i Mehamn og 22 grader og full sol i Oslo. Selv om både innbyggere fra Oslo og Mehamn stort sett ville forstått hverandre hvis de møttes til en samtale, så kunne ikke livsvilkårene vært annerledes. Vi lever i et langstrakt land og vi må ta innover oss de geografiske, kulturelle og klimatiske ulikhetene. Takk Gud for distriktskontorene til NRK, uten dem ville vi her nord vært nødt til å holde ut med utepilsreportasjer fra Aker brygge fra tidlig mars.

De siste dagene har solen stått høyt på himmelen både til frokost, middag og kvelds. Bare en kort stund på natten dykker den under horisonten og forsvinner. Lyset her nord er spektakulært både vinter og sommer, men det er noe ekstra med lyset når det går mot juni. Snart skal midnattssolen forbløffe turistene. De fastboende forholder seg som vanlig med stoisk ro til skiftende værforhold og naturfenomen, men jeg vil tro det rykker litt ekstra i underlivet når solen skinner både morgen og midnatt.

I fjor sommer, det kan ha vært juni, hadde jeg en fantastisk opplevelse her ute i havet. Det var helg og solen skinte hele døgnet. Temperaturen lå rundt 17 grader gjennom en hel natt. Da åpent Querini pub og resturant sin terrasse og folket nøt sin drikke i lyset fra midnattssolen, i skjorter og sommerkjoler. Det er ikke så ofte man sitter ute og nyter noe godt i glasset på Røst uten å ha boblejakke på, så det var en minneverdig kveld.

I går nøt jeg sola på min egen terrasse. Det kan virke som en veldig hverdagslig aktivitet for dere som bor lengre sør, men her er det ikke så ofte det funker. Jeg prøvde meg først i genser, før jeg dro av meg genseren og satt i t-skjorte. Så dro jeg av meg t-skjorta og satt i bar overkropp i solen på min egen terrasse og hørte på et opptak av Ekko på P2 mens fuglene sang sin sommersang.

 

Det jeg ønsker for oss er at vi må verdsette øyeblikkene. Selvfølgelig en floskel av dimensjoner. Samtidig så utrolig forankret i den faktiske virkeligheten. Vi har ikke garanti for morgendagen. I dag skinner sola, i morgen kan det være sluddbyger. Ta med deg en termos til en nabo og inviter på kaffe i solveggen. Så neste gang kulingen herjer og lavtrykket ligger lavt over landet, så kan vi lukke øynene og huske på følelsen av kaffesmak og solvarme mot vinterblek hud.        

En ferd over fjorden, og noen setninger om dagen

 

Jeg har tatt ferga mang en gang fra Bodø til Røst, f.eks. en sommerettermiddag. Fra Bodø glir ferga ut gjennom havnebassenget, forbi Helligvær og plutselig ligger Vestfjorden åpen og mektig. Det drikkes kaffe, skravles og spises dagens middag. Jeg lader mobiltelefonen og plages av det langsomme trådløse nettverket om bord. Timene glir sakte mens båten forserer fjorden. Som om det plutselig stiger opp av havet kommer Røst til syne. Med fjellan, de mange holmene og skjærene. Da skjer det. Turistene blir grepet av en uventet andektighet De reiser seg og går fram i båten. Stille står de foran vinduene og speider mot øya som kommer mot oss. Det er forresten ikke bare turister som står og ser, også fastboende. Mennesker som hele livene sine har bodd der ute. Som ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn nettopp der. Fordi hjertene deres er dypt knyttet til landskapet, til lyset og til menneskene. Havet som gir og tar. Saltet som ligger i luften og som vinden alltid fester på rutene. Kanskje er de på vei til øya for å delta i feiringen av kjærlighet. To mennesker som skal gi hverandre sitt ja i den lille trekirka. Etter vielsen skal festen vare ut i de lyse timene som sommeren velsigner oss med. Baren er åpen, vinen går i blodet og dans er det eneste botemiddelet. Eller kan det være de er på vei til øya for å følge et menneske til graven. For å overgi en kjær til jorden og evigheten. Fra kirka føres båren langsomt over Røstlandet. I sannhet den siste ferd over øya som gav liv og som nå skal gjemme den døde i sin jord. Vi er så nær hverandre her ute, tenker jeg ofte. Jeg er så glad for at jeg selv turte å ta ferden over fjorden en mørk januarkveld, i høy sjø, med et flyttelass av flatpakkede møbler. Det var en liten tur for torghatten, men et stort steg for meg. Til tross for mange erfaringer, på godt og vondt ville jeg ikke byttet årene bort for noe.

 

Og i dag er det 17. mai 2014. Dagen for å feire 200 år med norsk grunnlov, feire det lille landet vi kaller for vårt. Denne dagen vil jeg huske for den sterke vinden som kjærtegnet øya vår, som fikk flaggene til å stå rett ut på sine stenger, som stoppet 17. maitoget fra å gå lengre enn til kirka. Jeg vil også huske følelsen av hvor fint det er å se disse menneskene hvis øy jeg har fått lov til å bebo en stund. Ansikter jeg knytter ulike tanker til, men som gjør meg takknemlig på hver sin måte. Det er så fint å kunne navn, både på det lille barnet som springer i hallen, og navnet til den eldre som sitter på en stol og ser på den lille som springer sorgløst over gulvet. Snart skal flaggene senkes og morgendagen kommer plutselig. Men enda er det nasjonaldag, fest og feiring. Kanskje vi sees på Querini?     

 

   

 

Nkosi sikelel' iAfrika ('Gud velsigne Afrika')

Om en liten uke går Sør afrikanerne til stemmeurnene, 7. mai er det valg på ny nasjonalforsamling. Valget i år finner sted 20 år etter det første demokratiske valg i landet. Apartheid ble offisielt avskaffet i 1991 og som sagt fikk alle stemmeberettigede innbyggere av landet stemme for første gang for 20 år siden. Dette valget er det første etter den legendariske frihetskjemperen og Nobelprisvinneren Nelson Mandelas død.

Jeg har studert i Sør Afrika og blitt veldig glad i land og folk. Et vakrere land skal man lete lenge etter. I øst vender landet ut mot det Indiske hav og i vest mot Atlanterhavet. Landet grenser i nord mot Namibia, Botswana og Zimbabwe, i øst til Mosambik og Swaziland. Fjellriket Lesotho ligger omkranset av Sør Afrika i landets østligste del. I 2011 var det drøyt 51 millioner innbyggere i landet, et svært mangfoldig land med blant annet 11 offisielle språk.  

I dag snør det i Bodø, byen er usedvanlig grå og trist denne siste dagen i april. Jeg har også opplevd snøfall i Sør Afrika. En gang jeg og min studiekamerat tok buss fra Durban til Port Elisabeth begynte det plutselig å snø. Da bussen gled ut av Durbans kaotiske trafikk var det bare grått og regnfullt. Bussen opplevdes helt ok og humøret var godt. Etter hvert sank temperaturen kraftig i bussen, varmeapparatet i bussen kan umulig ha funket. Ute var det mørkt og øde. Plutselig begynner det å snø. Jeg hadde heldigvis en jakke med hette på meg, jeg snudde jakken feil vei og hver gang jeg pustet inn i hetta fikk jeg heldigvis litt varme fra min egen ånde. Slik gikk natten, jeg frøs intenst. Heldigvis stoppet bussen med ujevne mellomrom på øde bensinstasjoner og da raste vi inn og kjøpte varm te. Det var en lang natt.

Landet helt sør på det afrikanske kontinent er preget av enorme forskjeller. 40 % av innbyggerne er arbeidsledige og halvparten av folket lever under fattigdomsgrensen. Middelklassen har økt raskt, men fortsatt lever størsteparten av folket under trøstesløse kår. I tillegg til fattigdom, enorme sosiale forskjeller og korrupsjon herjes landet av kriminalitet og vold. Landet er i toppen av en dyster voldtektsstatistikk. Selv om demokratiet ble vunnet for Sør Afrika i 1994 har politikerne på ingen måte klart å drive effektiv utjevning og fattigdomsbekjempelse. Frigjøringspartiet ANC som fikk makten etter valget i 94 har ikke klart omstillingen fra å være en frigjøringsbevegelse til å bli et effektivt demokratisk parti hvis mål skulle være å sikre alle landets innbyggere en bedre framtid. Det er så lett å bli mistrøstig i møte med situasjonen i landet. Samtidig så er samfunnet velsignet med så mange ressurser. Et folk som tross utrolig mange utfordringer nekter å gi opp, et sivilsamfunn hvor så mange står opp og krever sine rettigheter. Dette er første gang at generasjonen som er født etter apartheid kan stemme ved valget og det er spennende. Hva slags håp og drømmer har ungdommen som ikke har opplevd apartheid for landet sitt? Jeg håper på en ny vår for Sør Afrika, med frihet, fellesskap og likhet.

Det er veldig lett å være en privilegert hvit turist i Sør Afrika, det har jeg i sannhet vært mye. Landet er som sagt svært vakkert, med hvite strender og høyreiste fjell, med et mangfoldig og veldig godt kjøkken, vin og gode drinker. Motorveiene er godt utbygget og så mange ganger har jeg sust på de gode veiene mot stadig privilegerte erfaringer i det livet man kan leve som student med lånekassepenger brennende i lommene. Samtidig har jeg også sett hvordan vanlige Sør Afrikanere lever. Det gir meg stor ydmykhet og enorm motstand mot å framstille landet som bare et idyllisk ferieland. Ingen kan vel være uberørt av at så ufattelig mange mennesker lever under uverdige forhold. Mennesker som på ingen måte har gjort noe for å fortjene sin egen skjebne, på samme måte som ikke vi privilegerte har gjort noe for å fortjene vår situasjon.

 

Alt jeg kan gjøre er å be og å håpe på en bedre framtid for landet jeg bærer med meg i mitt hjerte. Måtte framtidens innbyggere og de kommende politikerne være i stand til å bygge det landet Mandela drømte om. Måtte sosial likhet, arbeid og trygghet være ord som former dagene som ligger foran. Nkosi sikelel' iAfrika ('Gud velsigne Afrika').  

Om velkomst og avskjed

Utenfor kontorvinduet mitt skinner solen, det er lettskyet og jeg hører fuglelyder. Det er bare et lett trekk i luften, som om vinden vil forsikre oss at den er her, men sier at i dag skal dere bare merke meg med mitt milde nærvær.

Våren har kommet. Vinterfisket er på hell. For mange fiskere er kvotene fisket opp, og det betyr fri fra lange dager og korte netter i den hektiske vintersesongen. Havet her nord gir sin grøde i rikt monn. Jeg tror ingen av oss som lever våre liv på landjorden virkelig forstår hvilken ufattelig jobb fiskerne gjør, de høster av havet, en farlig arbeidsplass som både gir og tar. Mange mødre og kjærester sitter engstelige på land mens fiskerne forserer brenninger og bølger for å tjene til livets opphold og å forvalte våre fantastiske fiskeressurser. Tørrfisken henger på sine hjell og vitner om det gull som torsken forvandles til etter uker med vær og vind og dette velsignede klimaet ytterst i vest. Jeg blir ydmyk av tanken på alt arbeidet og alt slitet menneskene i fiskerinæringen legger ned.

Våren bringer også med seg det stadig lengre dagslyset. Etter måneder med lite lys og mye mørke tar lyset mer og mer plass. Egentlig trenger man ikke tenne lyset innendørs nå før klokken nærmer seg ti om kvelden. Hvis man tenner stearinlys er det ikke for å trosse mørket, men for å hylle det økende aprillyset. Selvfølgelig oppleves lyset annerledes når man har opplevd en nordnorsk vinter. Det skal sies at lyset om vinteren i nordnorge er noe av det vakreste med sine mange kontraster og særlig dets blåtoner. Men fraværet av lys er krevende. Derfor skaper den lyse våren og sommeren en perfekt kontrast til den mørke høsten og vinteren. Egentlig kan man ikke ønske seg mer. Kanskje et kjærtegn av og til og en flaske moden vin og litt fete retter.

 Å leve i nuet tror jeg er viktige egenskaper. Ikke for å være et nytelsessykt menneske uten tanke for andre eller for morgendagen, men for å tørre å sette pris på det dagen bringer av stort og smått. Vær ikke bekymret for morgendagen er ofte ord som klinger i mitt indre. Se på liljene på marken, se på krokusen i bedet, se på skarven under himmelen. Ingen av oss kjenner morgendagen.

Jeg får ofte den følelsen at jeg er her på Røst på lånt tid. Selv om dette er hjemmet mitt nå er ikke dette hjemstedet mitt. En gang i kort eller nær framtid skal kjøre bilen min om bord på ferga for å dra mot nye oppgaver. Derfor er det en slags melankolsk kjærlighet jeg har til øya, i visshet om at en gang så blir det avskjed. Slik er kjærlighetens karakter. I all ekte kjærlighet ligger premisset om at adskillelsen er både en mulighet og en realitet. Derfor krever kjærligheten mot. Tross alt er Røst en øy hvor mennesker har kommet og dratt igjen til alle tider. Slik opprettholdes øyas dynamikk. Et åpent sted hvor velkomstene og avskjedene er en del av øyas liv. God helg. Vær ikke bekymret for morgendagen

Mellom langfredag og påskemorgen

 

 

 

I skrivende stund herjer kulingen og regnet utenfor. I sør er det vårlig med varmegrader som langt overskrider gjennomsnittstemperaturen på Røst i sommermåneden juli. Det er egentlig underlig hvordan nordlendingene kan være så fine mennesker når de lever sine liv under så røffe værforhold. Værets vanvidd preger ikke nordlendingenes lynne, nordlendingene er åpne, morsomme og imøtekommende. Men nok om det, det er ikke derfor jeg skriver i dag.

 

Jeg skal skrive om den spenningen vi lever våre liv i mellom. Vi lever våre liv i mellom spenningen fra langfredag og påskemorgen. Mellom de to dagene utspiller våre liv seg.

 

Korset, lidelsen, døden. Det er elementer som former verden og våre liv. Kristi kors forteller om hvilken iboende ondskap som mennesket bærer i seg og med seg. Samtidig er korset en fortelling om Gud som velger lidelsens vei. Jesus kunne så enkelt unnslippe gruen, men prosjektet hans, å forkynne kjærligheten kunne aldri blitt det samme uten korset. Korset er gåten. Kjærligheten er svaret. Lidelsen er ikke staffasje eller estetikk, men sann solidaritet med alle som lider gjennom alle tider.

 

Påskemorgen kommer alltid som et sjokk. Det totale mørket som omslutter døden ble plutselig brutt. De fysiske lovene, kulden fra de stivnede lemmene, dødsrallingen. Alt er forandret. For han var død. Ikke skinndød, men steindød. Alle som har sett et dødt menneske har opplevd fraværet av liv. Kroppen som fra å være en levende organisme har blitt forvandlet til en død gjenstand. På linje med bordet jeg sitter ved, stolen jeg sitter på, glasset jeg drikker av. Han var død.

 

Påskemorgen sprenger våre forestillingsevner. Men jeg tror på den. Jeg tror på oppstandelsen. Ære være kjærligheten som er sterkere enn døden. Han var steindød. Ikke skinndød. Lemmene hans var stive og kroppen kald. Døden setter sitt avtrykk. Vi kjenner kanskje trekkene til våre døde. Men noe annet har overtatt. Døden har overtatt og dens kraft er irreversibel.

 

Men nei. Plutselig. I grålysningen. Kvinnene finner graven tom og møter den oppstandene. Dette tror jeg på. For jeg har sett kjærlighetens kraft utspille seg for mine egne øyne. Disse små absurde bevisene for at midt i vår vonde og vanskelige verden finnes det en kraft skjult for vitenskapens øyne, skjult for våre instrumenter og måleenheter. Kjærlighet er ikke vitenskap, kjærligheten eksiterer kun som kropp, handlinger og berøring. Tro er ikke vitenskap. Tro er kjærlighet som materialiserer seg i handling for vår neste. Tro uten kjærlighet er platte dogmer og snusfornuft. Forkast alle liturgier, brenn alle bibler, grav ned alle ikoner. Det er kjærlighetens forvandlende og forandrende kraft som er kristendommens hjørnestein.

 

Så hva skal vi forvandles og forandres til? Vi skal forvandles og forandres til å akseptere og elske det sant menneskelige. Håpet, sviket, sorgen, angsten, gleden, begjæret, sulten, tørsten.

 

Påskemorgen føder håpet om at dødens natt en gang skal ende fordi kjærligheten var sterkere enn døden. Men vi er ikke enda der. Vi lever i dødens skygge. Vi lever enda i spenningen mellom langfredag og påskemorgen. Men håpet er født. Troen lever. Kjærligheten brenner og banker i oss. La oss ha en dugnad for å framelske det sant menneskelige. Det er kirkas kall. I troen på den korsfestede og oppstandene Jesus Kristus lever vi våre liv i spenningen mellom langfredag og påskemorgen. I kjærlighet, for kjærlighet, av kjærlighet.  

 

   

 

 

 

Den stille uke- om undring og nærvær

Vi er inne i den stille uke. Dager som for mange forbindes med ferie, fritid og rekreasjon. Den kulørte presse har gjort sitt ypperste for å innbille folket at alle pakker unger, ipader, påskelam og kartonger med rødvin inn i sine store SUV-er og kjører til fjells. Fortellingene om nordmenns påskevaner er nok mer nyanserte enn som så. Noen har selvfølgelig hytte eller har leid seg inn på fjellet. Noen tar flytoget til Gardermoen for å fly til sydligere strøk, mens andre drar på harrytur til Sverige. Men de aller fleste befinner seg nok hjemme i sin egen stue. Fortellingene pressen byr på korresponderer nok stort sett med hva middelklassen bedriver. I Norge har vi selvfølgelig en stor middelklasse, men som samfunn er vi mer mangfoldige. Hva med aleneforeldrene som ikke har råd til å reise noen steder, som knapt har råd til å fylle barnas påskeegg. Hva med de syke og døende. Hva med de ensomme og angstherjede. Påsken kan i sannhet være en fin tid for mennesker som har spilt sine kort riktig eller har fått privilegier med på lasset, men jeg ønsker større rom for å høre også om hvordan høytidene føles for andre enn øvre middelklasse.   

Den stille uke handler for meg om undring og nærvær. Undring over påskefortellingene kirka bærer med seg, undring over mitt eget liv og tjeneste, undring over tilværelsen. Nærværet er krevende. Det handler om å våge å leve tett på sine egne fortellinger, på påskefortellingene, på de rå og usentimentale fortellingene om livet i alt sitt mangfold.

Da jeg gikk i barnehagen markerte vi overgangen fram mot påske ved å ta vare på kyllinger. Jeg husker vekten av de bitte små kyllingene i håndflaten. Hva som skjedde med kyllingene etter påsken reflekterte jeg selvfølgelig aldri over. Men våren og påsken ble markert på en kroppslig måte med nytt liv, skapelse og vekst.

På Feda hadde vi en underlig markering av 1. påskedag. Vi var noen familier som kokte egg og tok med oss eggene til et lite jorde. Så klatret vi opp på en liten høyde ovenfor jordet og kastet de nykokte eggene ned på bakken. Eggene var for øvrig kokt med ingredienser som satte farge på skallet, et mangfold av farger. Da eggene var kastet på bakken gikk vi ned på jordet og hvis de mot formodning hadde overlevd fallet så kastet vi dem en gang til. Da eggene sprakk fortærte vi dem.

 

Hvilken fantastisk og underlig feiring av vår og nytt liv og skaperverk. Eggene er symbol på livskraft. Samtidig er eggene bærere av en skjørhet. De kan når som helst sprekke. Barn og voksne vet at eggene er skjøre, og både barn og voksne har erfart fra eget liv og i andres liv at livet er et krevende prosjekt. Men slik er våre livsvilkår. Derfor pælmer vi eggene mot jordet som en fandenivoldsk markering av at livet skal leves og at alt skal knuses til skår. Det er slik det nye livet oppstår. Det er slik vi blir klokere og sterkere. Livet knuses, livet brytes ned, men vi reiser oss og går opp på høyden igjen og pælmer egget utenfor en gang til.   

Barn av sin tid

Ethvert menneske er født inn i en bestemt tid. Noen er ønsket og etterlengtet. Andre kommer som resultat av noe som ikke skulle skje. Min mor påstår av min tvillingbrors og min ankomst var en lykkelig stund, så det må man nesten tro henne på.

Vi var uansett to som kom til verden den siste dagen i november 1984. Året startet med at vinmonopolet innførte lørdagsstengte butikker, noe som stortinget opphevet før året var omme. Jeg tror uansett at mine foreldre på det tidspunktet ikke drakk noe særlig vin, så problemstillingen var nok ikke så relevant for dem. Spionsaken mot Arne Treholt må ha preget dem mer, som alle andre nordmenn må det ha føltes uvirkelig at en så sentral embetsmann ble arrestert og senere dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Året jeg ble født gled snart over i 1985 og Sovjetunionen fikk ny leder i Gorbatsjov. Året huskes for Live Aid konsertene til inntekt for sultrammede hvor Bob Geldolf var initiativtaker.  

Hva er egentlig mitt første minne? Det er det selvfølgelig umulig å redegjøre for. Hva har jeg blitt fortalt og hva kan jeg huske. Men det jeg tenker på som mitt første minne er fra et sykehus hvor jeg var innlagt i 1986, jeg husker en tv skjerm som henger fra taket og hvor det er bilder fra Stockholm hvor Oluf Palme har blitt skutt og drept. Palme ble skutt og drept 28. februar 1986 så det er svært lite sannsynelig at jeg faktisk husker det, men det spiller ikke så stor rolle for meg. Palmedrapet er mitt første minne. En sak som skulle ryste Norden, drapet har aldri blitt oppklart. Noe av uskylden til Norden ble brutt da Palme ble skutt og drept på åpen gate. Senere skulle Norden oppleve et nytt politikerdrap da Anna Lindh ble knivstukket og drept 10. september 2003, hun døde på sykehus 11. september om morgenen. Men det som selvfølgelig har rystet min generasjon mest av politisk motivert vold er bomben i regjeringskvartalet og den påfølgende massakren på ungdommene på AUF sin sommerleir 22. juli 2011.

Da jeg ble født styrte Kåre Willoch landet og det var jappetid og finansverdenen levde gode dager. Velstanden økte for folk flest, en velstandsøkning som bare har fortsatt og fortsatt gjennom min barndom, ungdomstid og voksenliv. Willoch ble avløst av Gro Harlem Brundtland sin andre regjering. Siden min fødsel i november 1984 har jeg opplevd 10 ulike regjeringer bestående av partier fra SV til FrP. Samtlige regjeringsovertakelser har foregått fredelig og demokratisk. I en radikal periode på videregående var vi en gjeng som ville starte lokallag av Sosialistisk Ungdom i Flekkefjord, et prosjekt som rant ut i sanden. Ellers har jeg aldri vært særlig politisk aktiv, selv om min sympati alltid har ligget på venstresiden av norsk politikk. Jeg meldte meg inn i SV da jeg var 27 år gammel. På Facebook ble en gang Granlundfamilien betegnet som et ?sosialistreir? og jeg håper det er en betegnelse som stemmer med virkeligheten.

Som barn som ble født midt på 80 tallet er det 90 tallet hvor jeg ble mer og mer bevisst min posisjon i verden. 90 tallet var preget av Lillehammer OL og avstemningen om medlemskap i EU. To begivenheter som forteller noe om Norges selvforståelse i verden: Vi er best og vi klarer oss utmerket best selv. Jeg husker dårlige NRK serier som ?Seieren er vår?, noe vi så mens lørdagspizzaen med tykk bunn og enorme mengder ost ble fortært i familiens tv- stue.

Vi har alltid vært en familie som har sett på dagsrevyen. Som barn så jeg mye på dagsrevyen og da det kom beskjed om sterke bilder ba mamma og pappa oss barna om å lukke øynene. Selvfølgelig med en intensjon om at det vi ikke så hadde vi ikke vondt av, men uten tanke om hørselen som sterk sans. Det finnes bilder i mitt indre av folkemordet i Rwanda og jeg hører lyden av den alvorlige stemmen til NRK reporteren som forteller om skudd og nedslaktninger i det Afrikanske landet. Jeg var 10 år da Rwanda ble rammet av folkemord uten at verden grep inn.

Av skolegangen er det ikke noe spesielt å si. Jeg var ikke spesielt flink og flittig og ikke spesielt dum. Mine foreldre jobbet innenfor skoleverket og selvfølgeig dro vi en del fordeler av det. 10 års grunnskole på Feda, tre års videregående opplæring i Kvinesdal og Flekkefjord og vips så hadde jeg tatt eksamen artium. Overgangen til det nye tusenåret har jeg egentlig ingenting å fortelle om. Men terrorangrepet 11. september i USA og Washington preget min generasjon. Bildene har blitt ikoniske og alle husker hvor de var da angrepene skjedde, på lik linje med Brå og staven en generasjon før meg. Skepsisen til USA og væpnet invasjon ble en tydelig markør på hvor jeg befant meg i det politiske landskapet. I forkant av USA sin invasjon i Irak mars 2003 reiste familien til Farsund for å gå i anti krigs demonstrasjon. Vi har aldri vært en familie som har gått mye i demonstrasjonstog, men det føltes helt nødvendig i forkant av Irak krigen.

En annen ting som rystet meg i min ungdomstid var det nynazistiske drapet på Benjamin Hermansen. Selv om Oslo og Holmlia var på det tidspunktet et ganske fjernt sted føltes det helt absurd at noe slikt kunne skje i Norge.

Da jeg reiste til Oslo for å studere i august 2003 åpnet verden seg for meg og jeg ble etter hvert voksen og plutselig sitter jeg her som sokneprest på Røst og skriver denne bloggen. Kanskje jeg har inspirert noen til å tenke gjennom viktige historiske hendelser fra sin barndom og ungdomstid. Vi er alle barn av vår tid.

 

 

 

 

Men natta den e din og min og nu

 

Klokken skal snart passere ni om kvelden her på Røst. I vest har solen nettopp forsvunnet i horisonten, gjenskinnet farget bildene mine på veggen rødoransje. Jeg sitter ved spisebordet i stuen og skriver. På bordet står det et hvitt kubbelys og brenner foran en vase (vannmugge) med påskegule tulipaner. Jeg har ikke annet lys i rommet annet enn fra kubbelyset. Den lange vinteren i nord er kommet til sin ende og dagslyset varer lengre og lengre dag for dag. Snart skal det lyse gjennom dagen og gjennom natten. Den korte men intense sommeren i nord ligger foran oss.

 

Tulipaner er for meg et tegn på livskraft og håp. Jeg fikk tulipanene av en god kollega i kommunen her om dagen. Hun så at jeg følte meg litt nedfor og da jeg kom hjem etter innsamlingsaksjonen til Kirkens Nødhjelp torsdag kveld lå det en bukett med gule tulipaner i gangen og ventet på meg, sammen med et hyggelig kort. Kjærlighet kommer til uttrykk i mange former, og disse tulipanene betydde mye for meg.

 

Det har på mange måter vært en tung uke. Kirkemøtet stemte ned vigselsliturgi og forbønnsliturgi for lesbiske og homofile. Det var et tydelig signal om at et flertall på Kirkemøtet ikke anerkjenner kjærligheten som homofile og lesbiske gir hverandre, at den er god nok foran Guds ansikt i et kirkerom. På samme tid har aldri så mange av Kirkemøtets medlemmer støttet ønske om vigsels og forbønnsliturgi, så bildet er ikke helt svart.

 

I spørsmålet om vigsel/forbønn for homofile og lesbiske har det vært og er fortsatt skarpe fronter. Det handler om bibelsyn og om synet på menneskelig erfaringer. Det handler om synet på kirkas liv og lære og om den verdensvide kirkes lange tradisjon.

 

Ofte skulle jeg ønske Jesus kunne ha steget ned til vår verden i vår tid. Da hadde det vært lettere å sjekke ut hva han faktisk mente om mange viktige spørsmål. Han kunne ha åpnet en twitterkonto og med få tegn uttrykt sin mening om ekteskap og samliv. Han kunne ha åpnet en Facebookkonto og postet bilder av sin favorittsamlivsform.

 

Slik det er nå er vi prisgitt fortolkning av gamle tekster for å lete oss fram til hvordan vi mennesker på en god måte skal organisere oss på. Med all respekt for bibeltolkning som har blitt begått gjennom kirkas historie, det har ikke blitt noe særlig tydeligere. Vi ser og forstår som i et speil i en gåte. Mitt håp er at en gang skal vi se ansikt til ansikt.

 

Fram til da må vi nesten bare basere oss på vår forståelse og fortolkning av skrift og tradisjon og vårt møte med menneskelig erfaring. Jeg har tatt et valg. Jeg tror at Gud elsker mennesker uavhengig av hva slags mennesker og kjønn de blir glad i. Og derfor vil jeg frimodig feire og be for likekjønnet kjærlighet foran Guds ansikt i kirkerommet. Jeg tror at kjærligheten til våre medmennesker er et sakrament, et bilde på den guddommelige kjærligheten. Og kanskje er det slik at den samkjønnende kjærligheten er den profetiske kjærligheten fordi den våger å følge motstands vei. Ingen kjærlighet uten offer. For mange har det vært et enormt offer å våge å følge sitt hjerte, å våge å elske en av samme kjønn.

 

Dette har jeg sagt før, men jeg kan godt si det på ny. Hvis jeg tar feil, så er jeg klar for å motta straff for dette. Hvis Gud eventuelt skal straffe meg for at jeg heier på at mennesker elsker hverandre, da er den guden ikke verdt å tilbe.

 

En av de vakreste kjærlighetssangene jeg vet om er Halvdan Sivertsen sin kjærlighetsvise. Sangens siste vers omhandler noe av det fineste mennesker opplever. Da dagen med sitt strev og sine utfordringer har kommet til sin ende opplever de mest privilegerte å kunne krype tett inntil den de er glad i. Livet er et vanskelig prosjekt og verden kan være uutholdelig, men natta den e min og din og nu. Venner. Elsk, ikke med måte, men med grådighet og lidenskap. For kjærligheten er sterk som døden. Lidenskapen heftig som dødsriket.  

 

Og når æ kryp te køys og frys på beina. Og du har lagt dæ før mæ og e varm. Da vet du æ e liten og aleina, og låne mæ litt dyne og ei arm. Og dagen den e viktig og den krev oss. Men natta den e min og din og nu. Ingen e så god som du da ingen e så god som du.

 

Fra Røst til Konstantinopel: I skyggen av Bysants

Heftig tittel på et blogginnlegg tenker dere sikkert. Det er i hvert fall noe annet enn ?Dagens outfit (dagens antrekk) som preger overskriftene til de rosabloggende kidsa. Fri oss fra det onde. For øvrig har jeg tatt på meg en genser med flere hull i, og noen jeans fra Tiger of Sweden, antrekket er toppet med et skjerf fra Gant og en jakke fra Hugo Boss. Nå fikk dere det beste fra to verdener!

Et trekk med moderniteten er at forflytning ble mulig, forflytning over store avstander på relativt kort tid. Jernbane og skipstrafikk ble faset ut i forhold til flytrafikk når det gjaldt å frakte mennesker hit og dit. Hver nasjon med respekt for seg selv etablerte et statlig flyselskap og la sin ære og sin kapital i at det skulle være et bra selskap. I Skandinavia valgte vi samarbeid på tvers av landegrensene og etablerte SAS som lenge var et selskap som signaliserte status og modernitet.

Jeg er vokst opp på 80 tallet. Mine foreldre tok oss brødrene med til Danmark på campingferie i tidlig barndom, men så ble det byttet ut med charterferie. Fra midten av 90 tallet har familien Granlund fartet hit og dit med solen for øye, uendelig lange dager i den steikheite sola etterfulgt av følelsen av solbrenthet i de varme sydlandske netter. Kultur, historie og sol i en skjønn forening. Alt selvfølgelig under solens brenning, parasoll er et ikke ord i min familie.

Jeg har reist masse. Fra charterturer med min familie til storbyferie med min tvillingbror og senere våre venner til reiser hit og dit i verden for å besøke noen som måtte befinne seg akkurat der. Jeg har heldigvis ikke befruktet noen enda, men karbonavtrykk har jeg dessverre satt, og det er ingen mulighet for at jeg ikke kommer til å fortsette å sette et hardt avtrykk etter meg på den fronten. Etter jeg flyttet til Nord- Norge har flygingen nådd nye høyder, her er Widerøe vår rutebuss og jeg er oftere i deres kabiner enn jeg kneler og bekjenner mine synder.

Derfor befant jeg meg med en naturlig mine på Oslo lufthavn Gardermoen en tidlig formiddag for noen uker siden. Etter å ha levert en hel og pen leiebil jeg hadde brukt til å komme meg til et heterobryllup på svenskegrensen, langt pokker i vold mot Trysil, sto jeg i innsjekkings kø til Turkish Airlines. Der fant jeg min nærmeste overordnede og en rekke andre prester, ikke unaturlig da det var bispedømmet som arrangerte studietur til Istanbul.

Istanbul er en utrolig vakker by beliggende billedskjønt langs Marmarahavet på begge sider av Bosporos. Midt mellom øst og vest, Asia og Europa. Det av historie, religion og politikk som ikke har foregått her er ikke verdt å vite noe om. Følgelig var det et spennende sted å dra på studietur. Med oss enkle prester, mange blekfete gudsord fra landet, var to kloke professorer fra Det teologiske fakultet, som foreleste oss gjennom stridigheter om Kristi to naturer og annet snacks.

Byen het Konstantinopel, Keiser Konstantins by, fra 330 til 1930. Etter delingen av Romerriket var byen hovedstad i det østromerske riket, eller det bysantinske riket. For oss provinsielle nordboere var byen kjent som Miklagard. Byen har noen fantastiske severdigheter som Hagia Sofia, Den blå moské og en fantastisk gammel obelisk fra 1450 f. Kristus.

Vårt hotell lå i gamlebyen ved breddene av Bosporos med en takterrasse hvis utsikt kunne lett beskrives som nydelig. På den ene siden lå stredet som binder øst og vest sammen, som knytter Marmarahavet sammen med Svartehavet, på den andre siden lå gamlebyen med den Blå Moské og Hagia Sofie. Om morgenen gikk jeg alltid opp på taket for å bevitne solen som steg over Bosporos, og for å snike til meg en kopp kaffe fra frokostserveringen som åpnet litt for sent for min smak. Fra skarp Røstluft fylt av salt og tørrfisk, til mild morgenluft i Miklagard. Der har man senmodernitetens utfordringer. Å manøvrere seg i et stadig skiftende landskap. Ikke bli blasert, men holde fokuset på kompleksiteten, utfordringene. Samt og aldri å ta noe for gitt, denne reisingen som middelklassen preget av sin uutholdelige letthet til stadigheter utfører.

 

Plutselig befant presteskapet seg i Sør Hålogaland i den ørska som alltid preger mennesker som må stå opp i gryningen for å rekke et transportmiddel hjem. Dagslyset hadde enda ikke våget seg fram og dagens første innkalling til bønn var enda ikke utøst over de troende og mindre troende. Men full av fine fortellinger satte vi oss på bussen til flyplassen, og mens solen steg over Bosporos var vi på vei mot vårt nordlige land og vårt nordlige bispedømme. 

Feminist ja visst!

I morgen er det FNs internasjonale kvinnedag, den dagen er det virkelig grunn til å feire.

Jeg er vokst opp i en liten bygd på Sør- Vestlandet, Feda. Ingen skal beskylde Feda for å være en radikal bastion. Min barndoms bygd er en god blanding av tradisjonell arbeiderklasse og typisk norsk middelklasse. I tillegg finnes det småborgerlige tendenser i bygda. Jeg er vokst opp i et hjem hvor likestilling og feministisk teori aldri var gjenstand for høylytte diskusjoner rundt middagsbordet, men jeg oppfatter mine foreldre som veldig likestilte. Min mor har vært leder i skolesektoren gjennom store deler av sin yrkeskarriere og har aldri sittet hjemme på dagtid og bakt muffins.

Som barn av middelklassen var utdanning noe som lå i kortene. Etter grunnskolen gikk jeg videre til allmennfag og deretter rett over til Universitetet i Oslo. Mine foreldre har lærerutdanning med diverse videreutdanning, mine brødre har utdannet seg på høyskole og universitetsnivå. Som familie har vi gjort en klassereise. Min bestefar på farssiden var småbruker og landpostbud, hans kone var hjemme. Min bestefar på mamma sin side jobbet i jernbanen og hans kone var hjemme. I så måte har kvinnekampen frigjort min mor fra å være husmor, det var aldri et alternativ for henne å være hjemme, det var selvsagt at hun som kvinne skulle ta utdannelse å få seg jobb.

Selv har jeg utdannet meg til noe som fortoner seg tidvis som ganske reaksjonært. Å være prest er ofte å observere hvor kjønnsdelt og mannssentrert kirka tidvis er. Det er over 50 år siden Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås. Men fremdeles er det nok mange som assosierer presteyrket som et manneyrke. Det er også deler av landet hvor kvinners prestetjeneste ikke blir godtatt. Det teologiske språket er et mannespråk. Gud blir omtalt som mann i liturgi og salmebok. Prøv å si Hun om Gud på en gudstjeneste, da kan du være sikker på at noen reagerer med negativt fortegn.

Heldigvis studerte jeg på et fakultet hvor feministteologi og kjønn var en viktig del av pensumlistene i mange fag. Hoveddelen av dem jeg tenker på som mine teologiske forbilder fra fakultetet er kvinner. En av mine teologiske forbilder er Merete Thomassen. Hun sier at feministteologi er en presisering av evangeliet, fordi mannen har blitt gjort til normalkjønnet i teologien og kvinnen til et tilleggsprosjekt, derfor er Thomassens prosjekt å inkludere kvinner i normalbegrepet. I tillegg til Thomassen som mine teologiske forbilder vil jeg nevne professor Jone Salomonsen og professor Marianne Kartzow Bjelland. Det er selvfølgelig urettferdig ovenfor de mange andre flotte ansatte på fakultetet og bare å trekke fram tre teologer, men nå gjør jeg det. Mitt håp er at feministteologi og kjønnsperspektiv må vinne større terreng i kirka, som et vesentlig og viktig perspektiv i forhold til forkynnelse og kirkas liv.

Som kirke har vi en lang vei å gå for å snakke sant om Gud. Liturgienes og salmenes kjønnsblindhet er pinlig å skulle stå inne for, fordi i siste innstans taler de usant om Gud.

Jeg er feminist. Jeg tror på likhet mellom kvinner og menn. Den likheten må speiles i samfunnet, på arbeidsplassene, i styrerommene, i kirka osv. Jeg vil si at vårt rike samfunn er i ferd med å fordunkle feminismen. Fordi folk flest er så rike og mette vet vi ikke helt hva vi kjemper for lengre. Derfor må feminismen stadig heve stemmene slik at det overdøver alt støyen som forurenser norsk offentlig samtale. Vi må be bloggerne som ukritisk spyr ut produktreklame ta seg en bolle, eller aller best, holde kjeft. Vi må snakke om overgrep i nære relasjoner. Vi må snakke om rett til heltid. Vi må snakke om skjønnhetstyranniet som får mennesker i alle aldre til å skamme seg over kroppens mangfoldighet. Det internasjonale perspektivet er også kjempeviktig, da mange av våre søstre i den store verden lider stor urett. Den uredde aktivisten Malala er i så måte en av vår tids største forbilder. Hennes kamp for utdanning og rettigheter for jenter er veldig inspirerende.

 

Jeg tror på en ny vår for feminisme og kamp for likhet og søsterskap. Som alt annet godt folkelig arbeid starter det nedenfra. Vi må starte en bred folkelig grasrotbevegelse som setter viktige feministiske perspektiv på agendaen. La oss først og fremst feire 8. mars med stolthet og ærefrykt for alle dem som har kjempet og kjemper for frihet, likhet og søsterskap.  

Hva drømmer du om?

En av egenskapene hos oss mennesker er at vi er bærere av drømmer. Uttrykket brukes på litt forskjellige måter. Det ene er de bildene, tanker og følelser som farer gjennom sinnet vårt når vi sover. Men begrepet brukes også som dagligtale, i overført betydning, noe i skjæringspunktet mellom det virkelige og det urealistiske.

Jeg drømmer ofte mye rart om nettene. Gode drømmer og mareritt. I natt husker jeg ikke hva jeg drømte, men jeg våknet av at jeg hadde tent et lys på sengekanten. Det sto så fint og brant på nattbordet. Virkelig brannfarlig, selvfølgelig, men også ganske komisk.

Da jeg var barn gikk jeg masse i søvne. Ofte bærende på dyna. Så la jeg den ett eller annet sted i huset og gikk tilbake til senga. Der frøys jeg selvfølgelig fælt og rasende måtte jeg ut og lete etter dyna. Sikkert stor underholdning for mine foreldre og brødre.

En gang da jeg studerte i Sør Afrika drømte jeg at Nelson Mandela døde. I drømmen var det midt på natten da nyheten om hans død nådde menneskene. Så gikk vi ut i mørket og sang mens vi holdt hverandre i hendene. Det husker jeg som en sterk drøm.

En ting er søvnens bilder som drømmene er, en annen sak er hva vi drømmer om for livene våre og for verden. Jeg har ingen distinkte tanker om hva jeg drømte om som barn. Noen barn drømmer om å bli brannmenn eller leger, jeg husker ingen slike drømmer. Heller hadde jeg ingen stor drøm om å bli voksen, det bare skjedde. Umerkelig. Plutselig finner man et hår under armen og snart flytter man hjemmefra. Livet raser fort frem.

Jeg tror drømmen er en viktig egenskap ved å være et skapende menneske. Drømmer er noe å strekke seg etter. Derfor må drømmene mine ikke bare være av egoistisk og nytelsessyk karakter. Selvfølgelig drømmer jeg at Georg Clooney kommer seilende med ferga over vestfjorden for å ta meg med til en vingård i Toscana hvor vi skal vie oss til dyrking av rettferdig vin og utendørs operakonserter.

Men jeg drømmer også om en bedre verden. At barn får være trygge, gå på skole, kunne utvikle seg selv og sine land til gode steder for alle mennesker. Sånne drømmer kan jeg være med på å realisere ved å gi av min tid og mine penger, støtte organisasjoner, stemme på partier som evner å tenke solidaritet og fellesskap.

 

Størst av alt er drømmen. Fantasien. Skapertrangen. La oss være litt gale sammen. Våge samhandling. Våge å drømme litt i plenum. Hva drømmer vi om for våre familier, venner, kommuner. Hva drømmer du om?

Om godhet

Godhet er kjærlighetens håndlanger. Det er navnet på det vi gjør når vårt hjerte er åpent. Det er da vi ser den andre som et menneske hvis verdighet er ukrenkelig, slik vår verdighet avhenger av at andre ser på oss som ukrenkelig. Små spor av det hellige midt i en vanvittig verden.

 

Godhet kan ikke læres, det er noe som ligger dypt inni oss, på linje med ondskap. Godhet kan ikke læres, det framelskes gjennom tillitt, berøring og omsorg. Ingen er bærere av ren godhet eller ren ondskap. Selv de mennesker som historien har gitt merkelappen monstre har hatt evnen til å gi og motta kjærlighet. Godhet og ondskap er iboende menneskelige kjennetegn på lik linje med hud og hår. Godhetens karaktertrekk er ikke det som selger mest ukeblader, tar mest gull i OL eller tjener mest penger på børsen. Godhet er lavmælt, slik som hestehoven sprenger seg stille og umerkelig gjennom asfalten er godhetens mulighet i vår verden. Den skimtes best i det lille: Det subtile kjærtegnet, posen med nystekte fiskekaker, et smil til hun som alltid var så ekkel mot deg.

Som bærere av godhetens mulighet kan vi aldri tillate oss å gi opp. Dagen i dag oppleves kanskje nådeløs, men morgendagens muligheter er uendelige. Det er drømmen. Vi kan tillate oss å håpe og å tro på at i morgen sprenges portene vidåpne. Barna i Homs får springe med blomster gjennom gatene. Politiske fanger i Kina og Nord Korea marsjerer ut fra sine celler. Børsmekleren selger sine eiendeler og starter naturbarnehage. Oljefondet investeres i framtidstro for alle jordens fordømte. Alt er mulig fordi godhet aldri mister sin kraft. Saltet kan visst nok miste sin kraft, men godhet vil alltid finnes i en eller annen form. Derfor: Vis godhet. Tro på mulighetenes mangfold. For livets skyld.

Å flytte til Røst

Høsten 2011 ble en frihetens høst for min del. Jeg våget endelig å komme helt ut av det berømte skapet. Dørene sto vidåpne og framtiden lå åpen foran meg. Jobbmessig hadde jeg det også for så vidt ganske fint. Jeg var blitt ?headhuntet? til et vikariat i Vestre Aker prosti og det ble en fin erfaring. Det prostiet består av så mange fine og ressurssterke prester som det var en fryd å være kollega med. Jeg lærte masse og fikk mange gode tilbakemeldinger.

Men jeg hadde lyst på fast jobb og det var det ingen mulighet for i Oslo eller Trondheim. Jeg var på utkikk etter en stilling jeg kunne trives med, men jeg hadde ikke peiling hvor jeg skulle. Da stillingen som sokneprest på Røst dukket opp bestemte jeg meg for å søke. Min tante syntes det var galskap. Jeg søkte og ble innkalt på intervju. Fløy opp til et ufattelig høstgrått Bodø, ble intervjuet og fløy tilbake til hovedstaden. Senere fikk jeg beskjed om at jeg var innstilt på førsteplass og ble deretter enstemmig ansatt i Bispedømmerådet. Min framtid var på Røst og jeg var veldig nervøs og usikker.

Jeg hadde selvfølgelig aldri vært på Røst, så jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til. For å se på øya spanderte bispedømmet en tur på meg til Røst i månedsskiftet november/desember. Atter en gang fløy jeg opp til Bodø, et meget vindfullt Bodø den dagen, det var faktisk min bursdag. Der møtte jeg min kommende sjef, hadde hyggelige samtaler med henne.

Morgenen etter var været enda verre. Det var storm i kastene. En kort flytur ut til Røst og så landet jeg midt i havet, i stummende mørke. Det mørket som ventet meg var ukjent. For meg virket mørket ugjennomtrengelig.

Den dagen på Røst var jeg fryktelig usikker. Menneskene var hyggelige, utrolig vennlige og inkluderende. Men jeg tenkte egentlig bare på at jeg skulle holde ut den dagen, komme meg til Østlandet og takke pent nei til stillingen. Jeg innrømmer at jeg var lettet da Widerøeflyet tok meg tilbake til Bodø og SAS fløy meg til Oslo.

Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å gå for stillingen. Desember gikk fort og plutselig lå et nytt år foran meg. Jeg innhentet anbud fra tre flyttebiler og dro til IKEA for å kjøpe møblement til å innrede en prestebolig. I denne prosessen var min tvillingbrors praktiske og hjelpsomme natur helt uvurderlig, i tillegg til min tantes smak og sans for innredning.

Om morgenen flyttebilen skulle gå eide jeg ingen møbler. Min tvillingbror og jeg kjørte til IKEA og startet et marerittaktig styr med å fylle handlekurver og trillegreier med løse gjenstander og svære flatpakkede monstre. Uten min tvillingbror hadde ingenting funket den dagen. Han manøvrerte selv den høyeste flatpakkede esken med stø hånd og dødsforakt. IKEA hadde selvfølgelig ikke inne hvitevarer, så vi måtte suse til et kjøpesenter i nærheten for å kjøpe dette. Da flyttebilen kom til IKEA stablet min tvillingbror og sjåføren varene inn i bilen og så bar det til kjøpesenteret for å hente hvitevarene. Med møbler, artikler til husholdet og hvitevarer på plass i flyttebilen kjørte vi foran flyttebilen til Roa på Hadeland. I min mors barndomshjem fantes det masse kasser med bøker jeg ville ha med meg til Røst. Flyttebilen var selvfølgelig for stor til å rygge inn på tunet, så det endte med at min tvillingbror og jeg bar alle kassene fra loftet, inn i bilen min, og kjørte den noen hundre meter til et sted hvor flyttebilen hadde mulighet til å stoppe. Jeg hentet min tvillingbror halv ti om morgenen, jeg tror klokken var åtte da vi kjørte mot Oslo igjen. Den dagen var fryktelig, jeg skylder min tvillingbror alt. Men tingene mine var på vei mot nord, det var det viktigste.

Noen dager senere pakket jeg min lille Ford full av mine siste ting, og tidlig morgen satte jeg kursen nordover. Fra Røa og ut på ring 3. Fra ring 3 ut på E6 mot Trondheim. Fra E6 tok jeg av til riksvei 3 og kjørte gjennom Østerdalen. Etter Østerdalen tok jeg igjen inn på E6 og kom til Trondheim. Etter en natt der kjørte jeg bilen om bord på Hurtigruten nordover og koste meg i ett døgn, drakk vin og så på kysten som seilte langsomt forbi, mens jeg var spent og nervøs hva framtiden skulle bringe.

I Bodø var planen å ta første ferge ut til Røst, men ferga var selvfølgelig innstil på grunn av dårlig vær. Flyttebilen og to sjåfører var ikke særlig fornøyde. Vi ventet et døgn og så gikk ferga ut i intet. Flyttesjåførenes naive plan var å rushe til huset, flytte alle sakene inn på rekordfart, for å rekke ferga tilbake. Det hadde sikkert vært en mulighet hvis de ikke hadde krasjet inn i en annen bil da de skulle kjøre av ferga. På Røst ventet Hilde Beate med kaffe og lefser og viste vei til boligen. For en dame. Jeg visste det ikke da, men vi skulle bli meget gode venner.

Siden jeg er like praktisk som en flatpakket IKEA møbel så hadde jeg invitert mine foreldre til å hjelpe meg å innrede huset. Det hadde ikke gått uten dem. Dessuten var det hyggelig å ha noen i huset de første dagene. Selv om IKEA møbler potensielt kan være truende for et samliv har mine foreldre vært gift så lenge at de mestret også det. I tillegg til å hjelpe meg med å sette huset i stand fikk de være med da jeg ble innsatt som sokneprest. Det var en stor opplevelse. Røst viste seg fra en vakker side. Den blodrøde sola liggende i horisonten. Røstkoret som sang. Øyboerne som kom i kirka og på kirkekaffen. Så var jeg innsatt. Livet på Røst lå foran meg. Fylt av beven foran ukjent framtid.

 

To år og en måned har gått siden innsettelsen. Jeg lever og lærer og er veldig takknemlig. Framtiden er ukjent, men enn så lenge bor jeg og trives på verdens fineste og rareste lille øy.    

Å flytte

Da jeg flyttet hjemmefra for første gang hadde jeg bare en koffert og en sekk. Jeg tog toget til Oslo, overnattet hos min eldste bror, og så var jeg plutselig blitt student.

Jeg ser for meg det huset hvor jeg vokste opp. Inngangsdøra, ytterdøra, gangen innenfor som fører opp trappen til andre etasje eller rundt i første etasje. Så utrolig mange minner, de fleste litt gjennomsiktige, synlige, men også litt drømmeaktige. 18 år er lang tid i et hus.

Min studenttilværelse besto av mange ulike bosteder. Først en stor og relativt tom leilighet sammen med to jenter hjemmefra. Vi hadde nesten ingen møbler, men fikk heldigvis låne noen av naboer. Midt i sentrum av Oslo lå leiligheten. Vi var umodne som bare det. Kollektivet var dømt til å rakne, noe det også gjorde etter en tid. Vi flyttet hvert til vårt og møblene ble båret tilbake til naboenes boder. Jeg går en sjelden gang forbi St Olavs gate og tenker nostalgiske tanker om den tiden.

Fra sentrum flyttet jeg til Sogn Studentby. Først og fremst var den hybelen billig. Jeg tror jeg betalte 1700 kr hver måned for hybelen, inkludert strøm. Jeg delte bad og kjøkken med fem andre og for en periode var det ok. Da jeg var ungdom leste jeg Amatøren av Saabye Christensen og den romanen er sentrert rundt Sogn Studentby. Studentbyen er relativt nært universitetet og nær marka. Ikke at jeg trasket rundt i marka. Jeg har bare gått rundt vannet ved Sognsvann en håndfull ganger.

Etter en periode på Sogn flyttet jeg til andre etasje i en enebolig på Tåsen, i avstand meget kort unna min forrige hybel. I første etasje bodde huseierne, to damer som var ganske så bestemte, men allikevel kjærlige på sin måte. Vi var nok ikke verdens enkleste leieboere. Snille og hyggelige, men i besittelse av mye lyd og mye følelser. Boligstrøket var et typisk øvre middelklassestrøk, rolig og full av hager med epletrær. Kort vei til t- banen og enda kortere vei til marka. Ikke at jeg trasket rundt i marka. Mine samboere gikk en del på ski.

Fra øvre middelklassebolig på Tåsen flyttet jeg ned i Oslo sentrum. Jeg fikk plass på Norges eldste studenthjem, et guttehjem med over 30 gutter og tre såkalte ?fløyprinsesser?. Tradisjonelt vasket og stelte fløyprinsessene for gutta, men i moderne tid var oppgavene fordelt mellom det som ville ha dem. Huset var en svær villa i Underhaugsveien mellom Bislet og Bogstadveien. I tillegg til fløyprinsessene var det en husmor som var det kvinnelige nærvær. Hun var en meget bestemt dame som holdt streng kustus på guttene. Som seg hør og bør i et tradisjonsrikt studenthjem var det en haug med skrevne og uskrevne regler. Jeg brøt nok de fleste. Hierarkier har aldri passet meg, og jeg var nok ikke favorittbeboeren til alle. Men jeg ble biskop og visehusfar, og jeg hadde en fantastisk tid i det huset. Vi fikk servert frokost og kveldsmat og noen ganger i året var det store festmiddager med taler og sang. Dessuten var det dugnad hver høst og vår og husfarkaffe hver fredag. Siden hjemmet var bebodd av gutter var det mye hormoner og enormt mye kropp. Hver 17. mai vekkes guttene tidlig og så marsjerer alle i undertøyet bort Underhaugsveien til Bislet hvor vi stopper trikken. Deretter er det stor frokost. Kl 12. er det eggedosis og konjakk. ?O salige Studentertid du svant som vaarens dage?.  Hagen er vakker, særlig i de årstiden hvor man kunne sitte ute under de store trærne.

Fra det ærverdige hjemmet på Bislet flyttet jeg til Sør Afrika. Til en liten by som heter Pietermaritzburg i regionen KwaZulu- Natal. Jeg bodde på et luthersk institutt et steinkast fra Universitetet og Teologisk fakultet, i et ganske sjuskete hus på et lite og meget kaldt rom. I ettertid er et av de fineste minnene om en medstudent fra det sørlige Afrika som fikk tilsendt fisk i posten, hvilket han kokte i en gryte på kjøkkenet vi alle delte, han koste seg og smilte mens fisken kokte i timevis, dere vil ikke tro hvilken stank den fisken utoste!

Etter Sør Afrika flyttet jeg tilbake til Oslo og til en hybel på Bjølsen Studentby. Bjølsen er et hakk opp i standard fra Sogn, og jeg hadde blant annet eget bad. Området er veldig hyggelig og jeg bodde kort vei unna en god venninne som hadde kjøpt seg leilighet i området. Denne delen av byen ligger nært universitetet og har veldig gode bussforhold. Hvis jeg en gang skal kjøpe meg leilighet i Oslo har jeg lyst til å bo i det området.

Mitt nest siste sted i Oslo var også det tristeste. Jeg hadde vært en periode i Sør Afrika for å skrive på en spesialoppgave og følgelig flyttet jeg ut fra Bjølsen. Da jeg kom tilbake flyttet jeg til min eldste brors leilighet på Oppsal, på østkanten av Oslo. Min bror og hans familie hadde flyttet til et langt finere sted i samme område, mens deres gamle leilighet var fremdeles i familiens eie. Området er nitrist og det er relativ lang og bratt gange til nærmeste t bane. Å pendle med t banen er for meg et helvete. Stappfulle baner hver morgen og ettermiddag. Gå fra t banen til en trist liten leilighet uten internett i et stygt drabantbystrøk. Fordelen var at jeg bodde gratis og at jeg hadde venner andre steder i byen som jeg hang med og ofte overnattet hos, særlig i helgene. Mine studier nærmet seg slutten og heldigvis kunne jeg se fram til å flytte fra drabantbyhelvete.

Etter å ha mottatt mitt vitnemål flyttet jeg ut av østkanthølet og dro til Trondheim hvor jeg leide en liten leilighet i Møllenberggata, et steinkast unna gamle bybro. Å, Trondheim, du er fager.

 Vikariatet mitt i Trondheim tok slutt og jeg flyttet litt tilfeldig inn hos min tante på Røa i Oslo det halve året jeg vikarierte der. All ære til min tante som ikke kastet meg ut, men jeg liker å tenke at vi begge trengte hverandre den høsten. Det har også knyttet oss sammen, bånd som er sterke.

 

Deretter tok jeg det virkelig spranget og flyttet til Røst. Den prosessen krever et eget blogginnlegg. Nå bor jeg her, i den åpne horisontens rike, i starten av mitt tredje år på øya. 

Om 22. juli, grunnloven og kirka

Om 22. juli, grunnloven og kirka

 

22. juli 2011 var jeg 26 år, bosatt i Trondheim hvor jeg hadde et vikariat som prest, jeg hadde ikke helt våget å komme ut av det berømte skapet, noen måneder før var jeg blitt ordinert til prest.

Været sommeren 2011 var ganske trist i Trøndelag Det lå et lavt skydekke over regionen med regn og temperaturer rundt 13 grader. Fredag 22. juli var intet unntak i forhold til været den sommeren. Vi var noen venner som hadde planlagt fest den kvelden. Reker, hvitvin og brennevin ble kjøpt inn. Jeg var på vinmonopolet på Solsiden i Trondheim sentrum da bomben smalt, sammen med noen kamerater for å handle inn til kveldens festligheter. I dag husker jeg ikke hvordan vi første gang fikk høre om eksplosjonen, men kveldens fest ble avlyst i samme sekund.

Som resten av nasjonen samlet vi oss foran tv-en. Gruen og den uvirkelige situasjonen står helt tydelig for meg. Hva skjer? Hva er det som hender?

Mine foreldre befant seg i Spania sammen med sine barnebarn den dagen og jeg ringte for å holde dem oppdatert. Min tvillingbror ringte for å fortelle at han var ok. I mediene spekulerte de om det kunne være islamsk terror, enda var nasjonens øyne bare rettet mot bomben i regjeringskvartalet.

Plutselig kom de første meldingene fra Utøya. Skyting. En av mine kameraters kjæreste var på Utøya. Alvoret og angsten sto i øyene hans. Enda flere spørsmål. Hender alt dette? Er dette et mareritt?

Dagen gikk over i kveld. Nyhetene flimret over tv-skjermen. Et helikopter svevde over Utøya og reporteren meldte om synet av døde kropper i hopetall.

Dagen gikk over i natt. Jeg gikk hjem til min lille leilighet. Slo på tv-en. Så de grufulle bildene. Fikk ikke sove. Gråt. Søvnen tok meg ut på natten, jeg våknet tidlig av lyden fra tv-en og meldingen om ufattelig mange døde på Utøya.

Det har gått noen år. I går hadde jeg en tjeneste i Meløy. På veien dit hørte jeg advokat Lippestad sin bok ?Det vi kan stå for?. Jeg bærer en ufattelig respekt for den mannen. Og for hvordan samfunnet håndterte tiden etter den uvirkelige dagen. Selvfølgelig var det skjær i sjøen. I et landskap hvor terrenget er ukjent vil man alltid tråkke litt feil. Men min hovedfølelse er at jeg er stolt av hvordan nasjonen Norge håndterte terroren. Terroristen fikk en rettferdig rettssak. Han fikk til og med mye tid på å utbrodere sine vannvittige tanker. 24. august 2012 ble han dømt til 21 års forvaring, med en minstetid på 10 år. Domfelte vil høyst sannsynelig aldri bli en fri mann. Men det er opp til vårt rettssystem.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn. Mine tanker går selvfølgelig mest av alt til dem hvis liv ble forandret den dagen. De som ble rammet så grusomt og bestialsk. Jeg ber om at de etterlatte må finne styrke til å møte dagene som kommer. Vi andre må ikke glemme.

I ettertid må vi som samfunn og som mennesker av god vilje stå opp for alt det terroristen og hans likesinnede hater. Vi ser et Europa hvor ekstreme ytringer florerer, godt hjulpet av økonomisk resesjon og økende sosial ulikhet. Det skremmer meg. Og i kampen mot hatet er det bare sterke fellesskap som hjelper. Det bygger vi nedenfra. Her har vi alle et ansvar.

Markeringen av 200 års jubileet for vår grunnlov er en glitrende mulighet til å snakke om de verdiene vårt samfunn er bygget på. Samtidig som vi må være tydelige på at også vår grunnlov har forfektet dypt diskriminerende synspunkter, eksempelvis den skammelige jødeparagrafen.

 

Som prest er jeg tydelig på at kirka forvalter en arv hvis diskriminering og maktutøvelse er del av vår historie. Som grunnloven revideres ut i fra at menneskets tanke blir mer opplyst tror jeg også bibelen og kirkas grunnlagsdokumenter må utsettes for kritisk og konstruktiv revisjon. Vi skal ikke skrive om bibelen, men som prest og opplyst menneske vil jeg ta avstand fra standpunkter som for eksempel forfekter vold mot barn, undertrykking av kvinner, slaveri og ikke minst den skammelige og krenkende retorikken mot seksuelle minoriteter. Hvis kirka tror at idealet for samliv, seksualitet og sosiale relasjoner kan hentes ut fra mytologiske fortellinger fra før-orienten i Det gamle testamentet og fra antikken i Det nye testamentet er det egentlig bare trist. 

Kaffe om morgenene

 

I drink good coffee every morning

It comes from a place that's far away

And when I'm done I feel like talking

Without you here there is less to say

 

Da jeg studerte I Sør Afrika bodde jeg på et institutt rett over gaten for fakultetet mitt. instituttet og fakultetet lå på Golf Road i Pietermaritzburg. Området var på størrelse med noen fotballbaner, inneholdt flere hus, mye plen, trær, skolebygninger, et kapell og det var selvfølgelig innegjerdet, som alt er i Sør Afrika. Hver morgen sto jeg opp med solen. Allerede før daggry hørte jeg at mine afrikanske studiekamerater hadde stått opp. I Afrika er mørket forbundet med fare og følgelig var ingen ute etter mørkets frembrudd. Det ble tidlige kvelder og tidlige morgener.

Jeg har alltid vært et morgenmenneske, som barn lå jeg og sang salmer fra nattmorgen av. Min tvillingbror, som jeg delte rom med langt opp i barndommen, kan umulig ha vært så begeistret.

Hver morgen sto jeg som sagt opp med solen i Sør Afrika. Å vandre ut på gårdsplassen tidlig om morgenen og kjenne morgensolens varme mot huden var for meg en berusende opplevelse. Jeg hadde med meg en kopp med pulverkaffe med melk og min ipod. Så hørte jeg på den sangen jeg har sitert første verset av ovenfor, mens mine instituttkamerater gikk hit og dit på den langsomme, nærmest slentrende afrikanske gangen. Deretter var det tid for frokost og studier og alt det som hørte med til dagene.

 

På Røst drikker jeg kaffe når jeg kommer på jobb. På hverdagene gidder jeg ikke å lage kaffe hjemme, men venter til jeg er på rådhuset. Jeg har kontor med vindu mot veien og øst. Så jeg ser lyset komme. Februar er en måned hvor lysets tilbakekomst kjennes veldig sterkt. Denne vinteren synes jeg mørketiden har vært tung, da ekstra deilig med den stadige økende lengden på dagene. Nå har jeg drukket to og en halv kopp med kaffe og klokken nærmer seg halv ti. Ha en fin dag!

Noen ord om Trondheim i mitt hjerte

 

 

 

Jeg innrømmer lett at Trondheim er en av mine favorittsteder. I forhold til Oslo er den liten og komprimert, dessuten innehaver av et definert sentrum med en distinkt sjarm. Ingenting er som å gå oppover Nordre gate, mot torget og den store statuen av Tryggvasson, skimte mot nasjonalhelligdommen. Eller spasere over gamle bybro, mot Bakklandet. Se mot det flotte NTNU bygget på Gløshaugen eller la blikket hvile på Nidelvens flod. Bakklandet er for øvrig supersjarmerende med sine små trehus og koselige kafeer og barer. Der har jeg vært på spennende stevnemøter og jeg har spandert kaffe på en vilkårlig dame som hadde glemt lommeboken hjemme, jeg gikk i presteskjorte og sa at det var kirka som spanderte.

 

Da jeg hadde fått mitt vitnemål fra Universitetet i Oslo og trykket dekanen på Det teologiske fakultet i hånden dro jeg til Trondheim til et vikariat. Byen kjente jeg etter å ha vært der tre somre som prestevikar og jeg var takknemlig for å ha fått muligheten til å starte min prestetjeneste i der. I stiftsstaden i januar 2011 lå det masse snø og jeg vasset gjennom brøytekantene til leiligheten jeg skulle leie av en student på Bakklandet. Det var en perfekt leilighet for meg den tiden. En overraskende sjarmerende sak i et av de koselige trehusene på Bakklandet. Med en liten hage utenfor og fire minutter unna gamle bybro.

 

Selve vikariatet kan det skrives mye om. Hovedsaken var at jeg fikk masse kjennskap til meg selv om hvem jeg ønsker å være som menneske og prest. Jeg arbeidet i en sentrumsnær menighet og hadde også tjeneste i en liten bygd som ligger i Trondheim kommune. Jeg ville ikke væt foruten de erfaringene jeg fikk i den tjenesten. Mest spennende var nok konfirmantarbeidet, noe jeg nesten ikke hadde erfaring med. Følgelig var det en stor opplevelse å bli kjent med så fine og mangfoldige ungdommer. Ellers hadde jeg mange gudstjenester og begravelser og brukte mye tid på diakonale møtepunkter.

 

Det ble også starten på min karriere som bileier. Som prest farter man hit og dit og dessverre klarer man seg ikke uten bil i tjenesten. Jeg skaffet meg en Ford Fiesta som jeg cruiset rundt med i byen og i prostiet og i landet og som jeg enda har glede av.

 

Jeg ble ordinert den våren, 2. påskedag, og hadde fine samtaler med Biskop Tor, en mann jeg er skikkelig glad i, og som jeg respekterer for hans fine nærvær og gode blikk for mennesker. Ordinasjonsdagen var en stor opplevelse. Å bli ordinert i Nidarosdomen var et privilegium. Det enorme byggverket hvis historie vitner om både makt og avmakt, hvile og vandring. Jeg fikk invitere mennesker som hadde betydd mye for meg i livet og gjennom studiene og det ble en stor dag. Å forrette nattverd foran hovedalteret i Nidarosdomen sammen med Biskop Tor var en opplevelse jeg bærer med meg.

 

En dag har jeg lyst til å returnere til Trondheim for å jobbe og bo. Jeg tviler nok på at det blir som biskop i Nidaros, men bare Gud kjenner framtiden. Hun får bruke meg som hun vil.   

 

Ekteskapshandlingen er en livsfest

 For noen uker siden var jeg invitert i bryllup. Min nest eldste bror Helge Andreas og hans Helle inngikk ekteskap i Stavanger. Det var en helg i kjærlighetens tegn.

Jeg haiket med Widerøe over fjorden en fredag morgen. Været var nydelig, klart og med det lyset som gjør januar så fin her på Røst. SAS tok meg fra Bodø til Oslo og så til Stavanger. I oljehovedstaden var det grønt, mildt og vårlig den fredagen. Spelemannsprisen skulle være samme helg så flyet og flyplassen var overbefolket av kjente fjes fra norsk musikkbransje.

Etter en kort flybusstur fra Sola til sentrum sjekket jeg inn på hotellet, trasket litt rundt i den fine byen, og så traff jeg min familie. Siden jeg bor på Røst og ser min familie ikke så ofte er det veldig kjekt å møtes. Jeg har i sannhet en fin familie.

Neste dag var det bryllupsfeiring. Vielsen hvor jeg forrettet ble holdt i en kirke et steinkast fra der hvor min bror og hans Helle har kjøpt seg hus. For øvrig et veldig sjarmerende gammelt hus i sentrum av byen, lavt under taket og en fantastisk takterrasse.

I kirka samlet det seg slekt og venner som alle var invitert for å dele dette øyeblikket av høytidelighet og et løfte.

For Gud vår skapers ansikt og i disse vitners nærvær spør jeg deg, NN. Vil du ha NN som står ved din side til din ektefelle? Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?

Et absurd spørsmål og en absurd ting å svare ja på, men like fullt så sant og riktig der og da. For kjærligheten er ikke primært et spørsmål og fortiden eller framtiden men blikket som søker et annet blikk og hånden som tar en annen hånd, og der og da er alt så sant og virkelig som livet er sant og virkelig. For fortid er fortid og fremtiden er ukjent, men øyeblikket er av glass og øyeblikket er av hete og smerte og lyst.

Derfor erklærer jeg at dere er rette ektefolk.

Så ble det kysset og knelt og bedt. Og til slutt gikk de sammen langsomt ned over kirkegulvet. Min bror var stolt og rørt og arm i arm med en kone så fin som januarlyset på Røst.

Den dagen feiret vi kjærligheten og livet. Dagen var en kjærlighetsfest og en livsfest. Jeg tror på Gud som skaper stadig nye kjærlighetsfortellinger. Noen fortellinger går i grus, andre varer og varer.

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg må diskriminere lesbiske og homofiles kjærlighet. Det stikker i meg. At ikke to av samme kjønn kan stå foran meg i et kirkerom og gi hverandre sitt ja, det skjønner jeg ikke. For jeg tror at i kjærligheten blir vi hele. Selvfølgelig ikke bare i den tosomme seksuelle kjærligheten, men i all relasjonalitet hvor vi overskrider oss selv, hvor vi ser vår neste, hvor frigjøring og samhandling finner sted.   

Men jeg lengter etter den dagen min kirke, Den norske kirke, åpner sine øyne for hva ekteskapet har utviklet seg til i et senmoderne Norge: En livsfest og en kjærlighetsfest, feiringen av et løfte og et ønske om å leve sammen.

 

Jeg tror og håper og kjemper for at den dagen vil komme. 

Om sorg

Sorg er et landskap vi alle skal vandre i. Det ligger like ved vårt eget land og deler grense med det landskapet vi kjenner som vårt eget liv. Sorg er ikke abstrakt, men kroppslig og forbundet med smerte i alle nyanser.

 

Mitt eget første møte med sorg var da jeg mistet min mormor i sjette klasse. Beskjeden fikk gråten fram. Så min første våkenatt i undring over døden. Deretter reisen mot begravelsen. Denne riten hvis handling når sitt crescendo da kisten senkes i jordens dyp og da vet man at det unektelig er over. Derfra er det ingen vei tilbake. Derfor også smertens topp. Slik var det for meg da. Slik har jeg sett det så mange ganger siden. De pårørende ved graven. Kisten senkes. Plutselig inntreffer realiteten så sterkt at jeg undres over at ikke beina svikter. Alt har sin ende. Der, ved gravkanten, er alt over.

 

Jeg har lest at sorg er en naturlig reaksjon på tap. Det synes jeg er en god definisjon. For jeg lurer på om sorgen er i ferd med å sykeliggjøres i mange tilfeller. Selvfølgelig er det tilfeller hvor den naturlige sorgprosessen sporer av og utvikler seg til sykdom, psykisk eller fysisk, som må behandles av helsevesenet. Det er ingen skam å søke hjelp. Tvert i mot tror jeg vi bør bli flinkere til å søke hjelp når vi kjenner at livet blir vanskelig. Men den vanlige sorgen må ikke sykeliggjøres tenker jeg. Livet er forbundet med smerte. Det er det viktig å lære sine barn. Hvordan øver vi oss selv på tapets mulighet, sorgens plutselige inntreff i våre liv.

 

Noen ganger lukker jeg øynene og tenker på hvordan det ville vært å miste en av sine nærmeste. Sjokket, gråten, smerten. Det er selvfølgelig helt umulig å øve seg opp til å takle den smerten som inntreffer når en mister sine nærmeste, men det er kanskje viktig å øve seg på å tenke at det faktisk en dag kommer til å skje. Tap er en naturlig prosess, en smertefull, men like fullt konstant del av menneskelivet.

 

I møte med det sårbare menneskelivet blir de relasjonene vi skaper enda viktigere. Våge å sette pris på hverandre. Våge å vise sårbarhet. Våge å dele tid, erfaringer, glede.

 

Lars Saabye Christensen har skrevet noen vakre ord jeg avslutter denne tankerekken med: «Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene i går».

 

Livet slik det er nå

 

Jeg har vært på ferie. Først viet jeg min nest eldste bror og hans kjæreste, i Stavanger. Det var en fin helg i kjærlighetens tegn. Sammen med familie og venner. Fra Stavanger reiste jeg til Oslo for å være sammen med familie og venner.  

Fra et snøfylt og januargrått Oslo reiste jeg tilbake til øya hvor jeg jobber og bor. I nord har det vært en usedvanlig tørr januar med masse sol og følgelig vakre lysforhold. Slik var det også denne dagen. Turen over vestfjorden i den lille widerøemaskinen går raskt. Jeg satt langt framme i flyet slik at vingene ikke blokkerte for mye av utsikten. Så satt jeg og nøt den korte flyturen over fjorden. Helligvær passerte vi kun kort tid etter avgang, så kom Værøy på flyets høyre side. Jeg har kun vært på øya en gang, en helg hadde jeg konfirmanter og gudstjeneste der. Det var en fin opplevelse. Plutselig kommer fjellan til syne og så Røstlandet. Vi passerte vanntårnet på Lyngvær og fløy over Kårøysundet, hotellet på venstre side og rorbucampen med alle fuglene på høyre. Så tar det kun kort tid før vi gikk vi ned for landing på den lille flystripa.

Etter at jeg fikk kofferten så spaserte jeg til huset mitt, den kommunale presteboligen ligger en ca 10 minutters spasertur ned flyplassveien. Jeg passerte kirkegården på min venstre side, det var en fin dag og da kan man se Værøy og Lofotveggen fra det værharde stedet hvor Røstværingene finner sitt siste sted for hvile. Klokketårnet på kirkegården ble malt i fjor og er rødt og vakkert. Jeg liker kirkegårder. De minner meg på en helt konkret måte om hvordan dette livet kommer til å ende. En gang skal vi alle dø og senkes i jordens dyp. Eller spres for vinden. Jeg liker tanken å bli senket i jorden. Bli til ett med den jorden som næret meg. Bli til ett med det hele. Adam, adamah. Mennesket, jorden.

I huset mitt var det kaldt. Jeg skrur selvfølgelig av det meste av strømmen når jeg er ute og reiser. Jeg hadde kun noen få vedkubber igjen og jeg brukte dem til å varme stuen. Ingenting er så hyggelig som varme i ovnen. Hvis jeg får fyr da. Jeg er ingen handyman, men med litt hjelpemidler går det som regel bra. Ovnen varmer godt og plutselig var det fin lunk i stua. Da er det godt å komme hjem. Solen skinte inn gjennom vinduene og farget bildene på veggen med en stripe av rødt og gull.

Hvem er jeg? Jeg er en 29 år gammel singel sokneprest på Røst, en øy ytterst i Lofoten. Ofte etter ferier eller reiser i tjenesten reflekterer jeg over mine livsvilkår. Hvem jeg er, hva vil jeg. Premisset er at jeg er fornøyd med hvordan jeg har det. Det skulle bare mangle. Jeg har alt jeg trenger, en fast jobb og et sted å bo. Lønna kommer inn på konto hver måned og jeg har 6 ukers betalt ferie hvert eneste år.

Og selvfølgelig er det ting jeg savner. Jeg skulle ønske meg en kjæreste og jeg skulle ønske meg et rikere kulturtilbud. Jeg savner å bo nærmere familie og gamle venner. Jeg savner urbanitet, trikken og storbyliv.

Men mangelen på dette gjør ikke livet mitt vondt og vanskelig. Jeg har det bra, slik livet mitt er nå. Jeg bor på en utrolig vakker øy hvor menneskene er åpne og vennlige. Det er så deilig å bo i et lokalmiljø hvor vi kjenner navnene til hverandre, og hvor mange blir glad for å se en. Lyset her nord er en gave i seg selv, og kontrastene i vær og vind gjør hver dag unik. Jeg har en jobb som gjør at jeg kommer tett innpå livene til mennesker, i sorg og glede, i hverdag og fest, det er så uendelig verdifullt og gjør meg ydmyk.

 

Derfor er oppfordringen min å lete etter både det en savner og det en gleder seg over. I summen av dette kan en finne hvem man er. Eventuelt kan man ta de grepene en ønsker for å skape den forandringen man trenger i sitt liv. Akkurat nå er jeg her jeg skal være. Og så vet jeg ikke hva framtiden bringer, men jeg er åpen for det som kommer. 

Den hvite elgen

 

 

Før jul gikk serien «Tørk aldri tårer uten hansker» på NRK. En dramaserie basert på Jonas Gardell sin prisbelønte bok med samme tittel. Serien skildrer med stor ømhet et miljø av unge homofile menn i Stockholm rundt 1980 tallet. Mange var innflyttere fra bygde Sverige som fant friheten i storbyen. På samme tid kom epidemien som skulle ta så mange unge liv. Det er dette tittelen spiller på. Da disse unge mennene lå på sykehus og skulle dø trodde helsepersonell at selv de døendes tårer inneholdt smittefare og følgelig ikke måtte berøres uten hansker. Da de døde ble de pakket inn i søppelposer av plast.

 

Jonas Gardell bruker en vakker metafor om homofile. Han bruker den hvite elgen som et bilde på homofile. Et dyr som skiller seg ut fra de andre elgene. Hvordan skal vi møte den hvite elgen. Skal den beundres eller foraktes?

 

Prest, foredragsholder og forfatter Karsten Isachsen har startet dette året med å skrive en kronikk med samme tittel som Jonas Gardell sin bok og dramaserie. Innlegget kan leses her: #post_11464431">http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11464431/#post_11464431

 

Isachsens innlegg og senere opptreden på NRK Dagsrevyen har selvfølgelig blitt svært dårlig tatt i mot av kristenkonservative. Debatten om homofil kjærlighet er dyp og splittende og frontene er svært skarpe.

 

Jeg kan skjønne angsten de kristenkonservative kjenner på. Deres synspunkter og verdensbilde blir mer og mer marginalisert. Heldigvis fikk kvinner adgang til prestetjenesten for litt over 50 år siden. Da sa de konservative at kirken ville falle sammen. Mitt synspunkt er at ingenting har vitalisert og styrket kirka som kvinnenes inntog i prestetjenesten. Da debatten raste som sterkest, lenge før jeg var født, ble det hevdet at kvinner som ønsket prestetjeneste hadde satans merke i pannen. I den kirkelige debatten er det tilsynelatende helt legitimt å stemple meningsmotstandere som djevelens redskaper. Derfor skal vi liberale som ønsker oss en progressiv kirke være veldig forsiktige med språkbruken vår.

 

Som kjent er jeg homofil og prest. Jeg brukte lang tid på å akseptere min identitet som homofil. Jeg unner ingen å gå gjennom ungdomstiden og føle på skam fordi man tiltrekkes av og har en kjærlighetslengsel mot mennesker av sitt eget kjønn. Skam er destruktiv og ødeleggende. Skam får en til å søke mot mørket, istedenfor å strekke seg mot lyset. Ingen har lov til å fortelle et annet menneske at det er mindre verdt. Ingen har lov til å bruke Bibelen som et våpen for å hugge ned andre mennesker. Guds ord er de ordene som gis til mennesker og hvor en høster nestekjærlighet, åpenhet og frihet. Følgelig mener jeg at de ordene i Bibelen som omtaler andre mennesker, særlig minoriteter og utsatte grupper i nedsettende og stigmatiserende termer, ikke kan være normative for oss kristne i dag.

 

Til slutt. Jeg skulle ønske meg en mindre selvhøytidelig og mer lekende kirke. Budskapet om Jesus er et utrolig lekent budskap. Han kranglet med de skriftlærde, spiste og drakk med de utstøtte, gjorde vann til vin og fikk kortvokste til å klatre i trærne. Til slutt aksepterte han slavenes død, den usleste døden et menneske kunne lide. Alle fortellingene om Jesus oppfordrer til lekenhet, ikke pompøsitet og faststivnet kirkelighet. Slipp livet fri. Slipp menneskers kreativitet og skaperevne fri. La de hvite elgene kle seg ut i kjoler og danse i gatene. Heis regnbueflagg i hver kirke fra Svalbard til Lindesnes. Fyll nonstopp i døpefonten og portvin i nattverdskalken. Bak brød i alle menighetshus og del det ut til alle. La barna holde preken og be prestene sitte i lekekrokene eller i kjellerne på søndagsskole mens de små leker gjemsel i kirkerommet. Jeg tror på Galskapens Gud som elsker, slik min mor elsker meg, uavhengig av mine brister, fordi hun har født meg og nærer meg og bærer meg i sine tanker. Amen.

 

Året

 

 

 

De fleste dagene av et år legger seg i minnets skygge. Hva er et år? Det er 365 dager, med andre ord mange opplevelser som glir inn i glemselen. Da man skal oppsummere blir det dessverre de store tingene som erindres. Den dagen i februar man la seg tidlig etter å ha spist havregrøt og sett Kongen av Queens på tv er verken minneverdig eller særlig sexy.

 

Jeg er utrolig privilegert. Det kan ikke sies og skrives nok. Jeg er 29 år, har fast jobb som sokneprest på et utrolig flott og mangfoldig sted. Jeg bor i tjenestebolig, en kommunal bolig med fire soverom, flere boder, vaskerom, kjøkken og to bad, pluss en garasje. Jeg kjører en gammel Ford Fiesta som så langt har brakt meg trygt fram dit jeg har ønsket å dra. Klesskapet mitt vitner om at jeg er glad i klær og har et spesielt ønske om at merket skal være svensk og stilig. I tillegg til klær liker jeg å reise, velkledde mannfolk, vin, middelklasseliv, venner og min fine familie.

 

Dette året har brakt meg hit og dit. Som prest har jeg reist en god del i Bodø Domprosti. Et langstrakt prosti, fra Meløy i sør til Kjerringøy i nord. Stort sett er de menneskene jeg møter fine og åpne mennesker. Jeg liker nordlendingens lynne. Glimt i øyet og lite selvhøytidelig tilstedeværelse. Åpen for kirka og en lav, litt rar sokneprest fra Røst. Rv 17 binder prostiet sammen og jeg har kjørt der i regn og snø, i sol og mørke. Noen ganger er landskapet så vakkert at jeg må blinke inn til siden for å ta en pause. Se og takke for øyeblikk av skjønnhet. Kontakten med mangfoldige mennesker er det som gjør prestejobben spennende. Nærvær i sorg og i glede preger meg, utfordrer meg, motiverer meg.

 

Jeg har også reist en del som privatperson. Jeg har vært i Tromsø. Byen er en svært sjarmerende by. Bærer med seg en helt annen åpenhet for det mangfoldige, noe jeg savner fra mine mange møter med Bodø. Oslo er en by jeg alltid vender tilbake til. Jeg har familie der og mange venner. Ingenting er som å spise sushi og drikke vin sammen med min fine tvillingbror eller gode tante, Oslolykke. I tillegg til reising i vårt vakre land har jeg besøkt Roma, England/Wales og New York.

Først og fremst er jeg takknemlig for Røst og de menneskene her ute i havet. Jeg overraskes stadig over det fine samfunnet her ute. Selvfølgelig er det skyggefulle sider. Alle samfunn, små og store, har sine destruktive og lite konstruktive elementer. Men først og fremst gir Røst et veldig positivt inntrykk. Øya tiltrekker seg stadig mennesker hvis profesjon og grøde trekker dem hit, fisken i havet, fuglene i fjellan og folket på land. Her er det storm og stille, nordlysnetter og forblåste dager, midnattssol og mørketid. Lyset her ute er verdt sin vekt i gull. Menneskenes sjarme og åpenhet forbløffer og forundrer. Røst har satt dype spor i meg, spor som aldri i dette livet skal viskes ut, men som jeg skal bære med meg som en skatt, og som jeg takker for. Snart ligger et nytt år foran meg. Som en mulighet. I åpenhet møter jeg det.

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Februar 2016 » Februar 2015
hits